Det foreligger to forslag som vil overføre makt fra Stortinget til forvaltningen til behandling i Kontroll- og konstitusjonskomiteen. De to alternative forslag til ny Grunnlovens §113b handler om å gi forvaltningen fullmakter til å sette Grunnlovens regler om menneskerettigheter helt til side.
Les også: Fraråder Stortinget å grunnlovfeste statens rett til å fravike Grunnloven
Ordlyden er:
«Ved nødstilstand som truer riket, skal menneskerettighetene i denne grunnlov sikres ved at enhver fravikelse skal kunngjøres av statens myndigheter, at fravikelser kun skal forekomme i den utstrekning situasjonen gjør det strengt nødvendig, og at §§ 16 første punktum, 93 og 96 aldri skal fravikes. Tilsvarende gjelder for § 97 i spørsmål om straff.»
Norges Grunnlov har aldri før hatt regler som gir forvaltningen myndighet til å sette grunnlovsbestemte menneskerettigheter til side. Forslagene innebærer en stor endring i det norske statsrettslige systemet.
Dersom vi ønsker en reell maktfordeling i Norge, må Stortinget si nei til forslagene til ny Grunnloven § 113b. I kriser, eller en situasjon som oppleves som en krise, er individets behov for beskyttelse størst. Å sette Grunnlovens regler om din og min frihet til side, er ikke noe enhver direktør i et direktorat eller ethvert kommunestyre skal kunne gjøre. Skal myndighetene frata deg frihet til å drive ditt arbeid eller gå ut av hjemmet ditt, bør det være Stortinget som tar beslutningen.
Unntak fra Grunnloven bør vedtas av det samme organet som har innført rettighetene. Derfor bør Stortinget selv beslutte å sette menneskerettighetene ut av spill, hvis Stortinget mener det foreligger en krisesituasjon.
Uklart
En grunnlovsregel som gir fullmakt til å sette menneskerettighetene ut av spill, må svare klart på tre spørsmål:
- Hvem skal kunne fravike Grunnlovens menneskerettigheter?
- I hvilke situasjoner skal Grunnlovens regler kunne tilsidesettes?
- Hvordan skal en unntakstilstand for menneskerettighetene besluttes?
Ingen av de to grunnlovsforslagene svarer klart på disse tre essensielle spørsmålene. Stortinget bør derfor ta seg tid, og utforme et nytt forslag til grunnlovstekst.
Grunnlovsforslagene sier ikke noe om hvilket organ som skal bestemme når menneskerettighetene skal settes ut av spill. En ny Grunnloven § 113b må derfor si klart at det er Stortinget selv som skal beslutte å sette menneskerettighetene ut av spill i det konkrete tilfellet. Forslagene til §113b vil undergrave gjennomføringen av menneskerettighetene.
Hvis det er et sterkt ønske fra Stortinget selv å begrense sin egen myndighet i slike krisesituasjoner, må denne unntaksmyndigheten legges til «Kongen i statsråd», slik at den ikke kan delegeres til underliggende organer. Ingen av forslagene legger beslutningsmyndigheten til Stortinget eller Kongen i statsråd. Det undergraver demokratiet og maktfordelingsprispippet.
Kriteriene for når det er krise er upresist formulert. Er klimakrisen en nødstilstand som truer riket? Var covid-19- situasjonen en krisetilstand som gjorde det nødvendig å lage unntakstilstand for å sikre Norges eksistens? I dagligtalen brukes ordet «krise» ofte. Ordlyden i unntaksbestemmelsen må gjøres klarere enn forslagene, og må stille entydige vilkår for når nød- eller krisetilstanden kan påkalles. En ny Grunnloven § 113b bør derfor liste opp aktuelle situasjoner med klare og målbare kriterier som kan rettferdiggjøre en konstitusjonell unntakstilstand. Tolkningsrommet må begrenses og kriteriene må gjøres konkrete og detaljerte.
To tredeler
Hvordan skal en unntakstilstand for menneskerettighetene besluttes? Ingen av de to forslagene sier noe om fremgangsmåten for hvordan en slik unntakstilstand skal besluttes. Det var stor enighet på Stortinget i 2007 og 2014 om å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett da Grunnloven ble endret. For å sikre demokratiet i fremtiden bør to tredjedeler av stortingsrepresentantene være enig i at Norge er en slik krisesituasjon som rettferdiggjør at individenes frihet skal begrenses.
Et unntak fra Grunnlovens grunnleggende regler bør bare kunne gjøres med en like sterk folkelig forankring som en endring av Grunnloven selv. Først da vil unntaksbestemmelsen, som det står i et av forslagene, «skape et sterkere bolverk mot mulig nedbygging av demokrati og rettsstatsprinsipper og gi klare politiske og rettslige rammer for hva som kan og ikke kan gjøres når krisen først er ute».
Alternativt, hvis Stortinget mener at det skulle være et behov for at Kongen i statsråd også har denne kompetansen, bør grunnlovsbestemmelsen ha en tilsvarende regel som beredskapsloven § 3. Skal Regjeringen gjøre unntak fra grunnleggende rettigheter, må Stortinget varsles og ha mulighet til å reversere beslutningen. Beredskapsloven § 3 stiller et krav om vedtaket «snarest mulig meddeles» Stortinget, og angir at Stortinget kan oppheve bestemmelser gitt av Kongen. Stortinget har ingen generell adgang til å oppheve et vedtak fattet av Kongen i statsråd, men må gå veien om en lov eller en instruksjon av regjeringen om opphevelse. Stortinget bør i en eventuelle § 113b gis muligheten til å oppheve enhver beslutning som innskrenker menneskerettighetene.
Svakheter
Hvem, når og hvordan de grunnleggende rettighetene til individet skal settes ut av spill krever grundig vurdering og gode svar. Begge forslagene som ligger til behandling har store rettslige svakheter. Igjen er Stortinget i ferd med å gi fra seg makten over de virkelig store spørsmålene i det norske samfunnet.
Stortinget bør utarbeide et nytt forslag til en bestemmelse i Grunnloven § 113b som svarer klart på spørsmålene over og som sikrer Stortingets rolle i å sette grunnleggende menneskerettigheter ut av spill.
