I en nylig avsagt dom fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), i saken Gra Stiftung gegen Rassismus und Antisemitismus mot Sveits, ble Sveits dømt for krenkelse av ytringsfriheten etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10, da en sveitsisk NGO ble dømt for ærekrenkelse av en politiker, for å ha karakterisert en tale han holdt som «verbal rasisme».

Offentlig tale

Saken har generell interesse med hensyn til hvilket rom ytringsfriheten gir for å bruke begrepet «rasisme» om andres ytringer og uttrykte holdninger i den offentlige debatten. EMK gjelder som norsk rett, slik at de grensene som trekkes av EMD også gjelder for debatten i Norge. Her gis derfor en oppsummering av saksforholdet og av EMDs vurdering.

Under en demonstrasjon i 2009 holdt lederen for Det sveitsiske folks partis ungdom en offentlig tale til forsvar for innføring av minaret-forbud i Sveits. Han uttalte at det var på tide å stanse utbredelsen av islam, at ekstraordinære tider krevde ekstraordinære tiltak og at den sveitsiske kulturarv, som var basert på Kristendommen, ikke måtte la seg erstatte av ande kulturer. Videre sa han at et symboltiltak, som et minaret-forbud, var et uttrykk for preservering av ens egen identitet. Talen ble også publisert på partiets nettsider.

Ærekrenkelser

En anti-rasistisk NGO refererte til denne talen i et innlegg på sine nettsider, og karakteriserte den som «verbal rasisme».

Han som hadde holdt talen saksøkte NGOen for ærekrenkelser, og vant frem med dette i sveitsiske domstoler. Sveitsiske domstoler mente blant annet at det ikke var grunnlag i det som ble sagt i talen, for å karakterisere den som uttrykk for rasisme (i betydningen å fremstille muslimer generelt eller deres livssyn som mindreverdige i forhold til den kristne, «sveitsiske kulturarv»). Sveitsiske domstoler mente at talen kun pekte på at det var forskjell på talerens kristne livssyn og fremmede livssyn (Islam), og at det var viktig at hans livssyn ble bevart. Det var derfor ikke noe grunnlag i hva han hadde sagt, for å karakterisere talen hans som uttrykk for rasisme – noe som er en ærekrenkende karakteristikk.

Den dømte NGOen klaget til EMD, idet den anførte at det utgjorde en krenkelse av dens ytringsfrihet at den ble dømt for ærekrenkelser.

Forbud mot minareter

EMD tok utgangspunkt i at det var snakk om en offentlig debatt, der han som hadde holdt talen, var aktiv politisk og selv hadde søkt den offentlige debatt. Dette innebar generelt at han måte tåle mer av kritisk omtale enn en alminnelig privatperson. EMD presiserte videre at karakteristikken «verbal rasisme» ikke utgjorde et angrep på talerens person som sådan, men refererte til innholdet i den offentlige talen han hadde holdt under den aktuelle demonstrasjonen.

EMD var uenig med de sveitsiske domstolene med hensyn til tolkning av den omstridte talen. Både sveitsiske domstoler og EMD la til grunn at selve forbudet mot minareter, som taleren tok til orde for, var uforenlig med religionsfriheten. I motsetning til sveitsiske domstoler mente imidlertid EMD at dette måtte inngå i den konteksten som talen ble holdt i og som NGOens karakteristikk av talen som “verbal rasisme” måtte ses i lys av.

Konstaterte brudd

EMD viste i den sammenheng også til at så vel FNs rasediskrimineringskomité som EU-kommisjonens ekspertpanel mot rasisme og intoleranse og Sveits’ egne føderale kommisjon mot rasisme, hadde omtalt det minaret-forbudet som senere var blitt innført etter folkeavstemning, som uttrykk for og bidrag til stigmatisering, fordommer og diskriminering av den muslimske befolkningen.

Etter EMDs syn kunne heller ikke talens ordlyd isolert tolket, forstås slik at den bare nøytralt pekte på forskjeller mellom talerens kristne livssyn og Islam, og på at hans livssyn fortjente preservering. EMD mente at vektleggingen av at Islams utbredelse måtte stanses og at sveitsisk, kristen kulturarv måtte beskyttes, impliserte at Islam var noe negativt som man måtte beskyttes mot.
På denne bakgrunn konkluderte EMD med at det i en slik offentlig debatt, måtte være innenfor ytringsfriheten til NGOen å karakterisere talen som «verbal rasisme». Det var en subjektiv verdivurdering av hvordan talen ble oppfattet, og det var tilstrekkelig faktisk forankring i talen og den kontekst talen ble holdt i, til å forsvare bruk av denne karakteristikken. Det utgjorde derfor en krenkelse av NGOens ytringsfrihet at den var blitt dømt for ærekrenkelser i Sveits.