Den domfelte gutten var bare 15 år da han i desember 2016 drepte en annen gutt og en tilfeldig forbipasserende. Drapene skjedde i en skolegård i Kristiansand, og ble begått med omfattende voldsbruk.

Det yngste drapsofferet, en 14 år gammel bekjent av domfelte, ble drept med 28 knivstikk. Den voksne kvinnen som tilfeldigvis kom til for å hjelpe, ble drept med 32 knivstikk.

Ny grunnlovsbestemmelse

I tingretten ble gutten dømt til forvaring, men Agder lagmannsrett omgjorde dommen til fengsel i 11 år. I tillegg ble gutten dømt til å betale totalt 1,4 millioner kroner i oppreisning til de etterlatte, og det var dette spørsmålet ankeutvalget i januar slapp inn til behandling.

Rett24 omtalte ankeutvalgets beslutning her

Sentralt i anken har vært at Grunnloven i 2014 fikk en ny paragraf 104, som bygger på artikkel 3 i FNs barnekonvensjon. Paragrafens andre ledd lyder: «Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

Ikke til hinder

I dommen drøfter førstvoterende Cecilie Østensen Berglund først hvorvidt skadeserstatningsloven § 1-1, om barns ansvar for skade, også omfatter ansvar for ikke-økonomisk tap.

Dette besvares med et ja.

Deretter drøfter retten hvorvidt den nye grunnlovsparagrafen legger begrensninger på hvilket ansvar barn kan pålegges. Her er konklusjonen at grunnlovsbestemmelsen ikke er noe absolutt hinder for slikt ansvar:

«Både ved vurderingen av grunnvilkåret og ved fastsettelsen av erstatningens omfang må det ses hen til at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Ved erstatningsansvar som følge av kriminelle handlinger skal derfor blant annet hensynene til rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet tillegges vekt. Hensynene vil inngå i den rimelighetsvurderingen som skal foretas, men det er ikke påkrevd at disse blir tillagt avgjørende vekt. Dersom erstatningskravet knytter seg til alvorlige straffbare handlinger, kreves det betydelig mer for å unnlate å pålegge ansvar eller utmåle en lavere erstatning enn ellers.»

Vil kunne betale

Retten går deretter over på den konkrete anvendelsen av bestemmelsen, og konkluderer med at det ikke er urimelig å pålegge den domfelte å betale 200.000 i oppreisning til hver av de sju etterlatte.

«Selv om et betydelig erstatningsansvar vil gjøre det vanskeligere for ham å etablere seg etter soning, vil han etter mitt syn være i stand til å bære ansvaret», skriver Østensen Berglund.

Dommen inneholder også en drøftelse av hvorvidt det skal differensieres mellom ulike grupper av etterlatte når det skal beregnes oppreisning.

Les hele dommen her