Forleden dag gjenga Rett24 fra Riksadvokatens rapport i Transocean-saken hvor uheldig det hadde vært med dobbeltroller i skatteetaten. I den interne granskningsrapporten som Rett24 omtalte, sto det at kommunikasjonsformen til skatteetaten hadde vært i strid med god forvaltningsskikk.

Kanskje var det bare uheldige dobbeltroller som hadde forekommet, og kan hende var kommunikasjonsformen til skatteetaten bare brudd på skikk og bruk. Jeg kjenner ikke Transocean-saken godt nok til å si om svikten bare var av etisk art, eller om den også hadde vært av rettslig art. Mitt poeng er det prinsipielle, nemlig selve synsmåten.

Jurister har tradisjon for å sette søkelyset på den enkelte avgjørelsen og på hvordan saksbehandlingen var i denne bestemte saken. Svakheter ved systemet har blitt sett som politiske og etiske fenomener – og kun det. Knapt noen forvaltningsrettsjurister har stilt spørsmål ved om forvaltningens systeminnretning kan bli så undermåls at den helt enkelt ikke kan forsvares juridisk.

Med boken Boe: Forsvarlig forvaltning, Universitetsforlaget 2018, gjør jeg noe med det. Jeg diskuterer om rettskildegrunnlaget er tilstrekkelig til å forfekte et grunnkrav til forsvarlig forvaltning, hvor en hovedkomponent er krav til forsvarlig systeminnretning. Ikke bare må forvaltningens avgjørelser og saksbehandling være forsvarlig, hevder jeg. Selve systeminnretningen må også være det. For eksempel kan dobbeltroller bli så uforenlige at posisjonene ikke bare er uheldige, de blir ulovlige. Svak kommunikasjon mellom forvaltningen og dens omgivelser kan være mer alvorlig enn bare dårlig skikk, hele kommunikasjonssystemet kan bli rettslig uforsvarlig.

Ennå har verken domstolene eller sivilombudsmannen sagt rett ut at et forvaltningssystem kan bli rettslig uforsvarlig. Men tendensene i både rettspraksis og i ombudsmannspraksis går i disse banene. Disse løfter jeg frem. For først når det blir skrevet klart og tydelig i forvaltningsrettslitteraturen at det gjelder et generelt, ulovfestet krav til forsvarlig systeminnretning, kan vi vente at nye klage- og prosedyregrunnlag kan komme til å dukke opp i klagesaker og i rettssaker.

Og først når overordnet kontrollmyndighet – innad i forvaltningen, i domstolene og hos sivilombudsmannen – gjør systemet til forvaltningen til det springende punktet i en rettstvist, vil vi skjønne vi hvor begrensende – og hvor unødig begrensende – den tradisjonelle forvaltningsrettslige tankegangen har vært.