Greenpeace og Natur og Ungdom stevnet staten for å stoppe oljeletingen. Konkret ble det lagt ned påstand om at 23. konsesjonsrunde, som ble vedtatt sommeren 2016, er ugyldig.

Nå har Oslo tingrett frifunnet staten fullstendig, og saksøkerne må betale 580.000 kroner i sakskostnader.

Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted, som selv prosederte saken, mener det er en grundig og omfattende dom på 47 sider:

- Staten er fornøyd med at vi har vunnet frem, og at tingretten har kommet til at regjeringens vedtak om tildeling av 23. konsesjonsrunde fullt ut er gyldig, og at det verken foreligger grunnlovsbrudd eller saksbehandlingsfeil, slik saksøkerne hadde anført, sier Sejersted.

Saksøkernes påstander

Saksøkernes prinsipale anførsel var at utvinningstillatelsene er i strid med Grunnloven paragraf 112 og derfor ugyldige. Alternativt anførte de at vedtaket er i strid med petroleumsloven, eventuelt i strid med Norges folkerettslige- og menneskerettslige forpliktelser.

Subsidiært gjorde miljøorganisasjonene gjeldende at hverken utredningsplikten eller begrunnelsesplikten er overholdt, og at vedtakene var ugyldige som følge av saksbehandlingsfeil.

- Frirettslig tolking

Regjeringsadvokaten anførte at resultatet klimaforkjemperne søkte verken ville være juridisk korrekt ut fra rettskildene, eller prinsipielt riktig ut fra hensyn til demokrati og maktfordeling

- Det saksøkerne argumenterer for, er ved nærmere ettersyn en utpreget frirettslig, politisk og utvidende tolking av paragraf 112, som går mye lenger enn grunnlovsgiver har ment og mye lenger enn det rettskildene gir grunnlag for, skrev regjeringsadvokat Fredrik Sejersted i sitt sluttinnlegg.

Fokuserte på 112

Regjeringsadvokaten fokuserte i sin prosedyre på saksøkers forståelse av paragraf 112 som en bestemmelse som gir hver enkelt rettigheter, og bestred en slik tolkning.

- Dersom denne tolkingen ikke holder, så faller saken. Da er det meste av det omfattende faktum saksøkerne har trukket frem av mindre rettslig relevans, og utfallet av gyldighetsvurderingen etter statens syn klart, sa Sejersted.

Tingretten gir på dette punktet saksøkerne medhold:

«Paragraf 112 er en ny bestemmelse og forarbeidene må tillegges vesentlig vekt. De trekker klart i retning av at paragraf er en rettighetsbestemmelse. En slik forståelse ligger innenfor bestemmelsens ordlyd og ingen avgjørende rettskilder taler mot.»

– Vi er veldig fornøyd med at tingretten er tydelig på at Grunnlovens miljøparagraf har tenner og innhold, sier Gulowsen til NTB.

Rettigheten ikke brutt

Men selv om borgerne kan utlede individuelle rettigheter av 112, er disse rettighetene ikke brutt i dette tilfellet, mener retten. Dette fordi statens tiltaksplikt etter 112 tredje ledd i dette tilfellet er oppfylt. Tingretten legger i den sammenheng stor vekt på at spørsmålet er grundig behandlet i Stortinget:

«Både den brede enighet på Stortinget om åpningen av Barentshavet sørøst og behandlingen av de tre forslagene det er vist til, kan vanskelig oppfattes annerledes enn at flertallet i Stortinget har ansett risikoen for miljøskade og klimaforverring pga. vedtaket som akseptabel, bl.a. på grunn av de tiltak som foreligger. Slik retten ser det kan det etter dette hevdes at Stortingets involvering i seg selv er tilstrekkelig til å konstatere at tiltaksplikten er oppfylt. En konkret vurdering av de tiltak staten har vist til, gir imidlertid også grunnlag for å fastslå at dette.

Retten viser i den forbindelse til at staten, når det gjelder tiltak for å avhjelpe risikoen for miljøskade på grunn av nasjonale utslipp av CO2, har vist til systemet med CO2-avgift, at utslippene inngår i det nasjonale kvotesystemet og at fakling som hovedregel er forbudt.»

(...)

«Miljøvernorganisasjonene har vist til at utslipp fra petroleumsproduksjon er Norges største utslippsdriver og at Norge så langt ikke har vært i nærheten av å oppnå sine utslippsmåI. De har gitt uttrykk for at Norge ikke gjør nok. Om det gjøres nok i klimapolitikken generelt ligger utenfor det retten skal prøve. Som det fremgår ovenfor oppfyller tiltakene de krav som kan utledes av Grunnloven paragraf 112. I forhold til dette kravet gjøres det derfor nok.»

Irrelevant

Saksøkerne reiste under forhandlingene andre mer generelle spørsmål knyttet til norsk petroleumsutvinning. Blant annet ble det vist til at alle må ta ansvar og at Norge har en særlig posisjon, og at staten må peke på hvilke land som skal la sine ressurser ligge slik at Norge kan utvinne mer. Det ble også fremholdt at etterspørselen etter olje og gass vil reduseres, slik at produksjon fra de aktuelle blokkene kanskje ikke vil bli lønnsom.

Retten vurderer disse anførslene som irrelevante i forhold til Grunnloven: 

«Enkelte problemstillinger som miljøorganisasjonene har reist, faller utenfor det som skal prøves av retten. Saken gjelder gyldigheten av vedtaket om tildelinger i 23. konsesjonsrunde, ikke avgjørelsen om åpning av Barentshavet sørøst, Barentshavet sør eller norsk miljø- og klimapolitikk generelt. Hvorvidt Norge gjør nok på miljø- og klimaområdet, og om det var fornuftig å åpne felter så langt nord og øst, er spørsmål som beror på sammensatte vurderinger som bedre vurderes gjennom politiske prosesser som domstolene ikke er egnet til å overprøve.»

Retten kommer også til at det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil ved vedtaket:

«Det foreligger ikke feil ved utredningsplikten som medfører at vedtaket er ugyldig. Det er heller ikke feil i det faktum vedtaket bygger på som medfører ugyldighet. Heller ikke anførselen om at det er mangler ved begrunnelsen fører frem.»

Les dommen her