Det er sikker rett at kommuner ikke har rettigheter etter EMK. I en sak om regulering av festeavgift, anførte likevel Nannestad kommune av lovens ordning generelt var i strid med eiendomsvernet etter EMKs tilleggsprotokoll 1-1.

Dette måtte igjen få konsekvenser for kommunen, ettersom det foreligger presumsjon for likebehandling av offentlige og private bortfestere, fremholdt kommunen.

Annonse

Bli vår nye konsernjurist og form fremtiden sammen med oss

Strengere beviskrav

Konkret gjaldt saken adgangen til å heve festeavgiften etter tomteverdi, snarere enn etter den normale konsumprisindeksen. Loven aksepterer kun slike prisøkninger dersom det er «tvillaust» at det er inngått avtale om dette. Dette er et mye strengere beviskrav enn i ordinær avtalerett, og kommunen mente dette strenge beviskravet krenket eiendomsretten.

«En kommune er ikke rettighetshaver etter EMK og kan dermed ikke påberope presumpsjonsprinsippet basert på egen rettsposisjon. Presumpsjonsprinsippet kan imidlertid få betydning indirekte ved at loven av hensyn til private bortfestere generelt må tolkes på en bestemt måte. Dette vil så få betydning for kommunens rettsstilling, ettersom loven gjelder også for offentlige bortfestere», het det i kommunens anførsel.

Onsdag kom Høyesterett i storkammer enstemmig til at anførselen ikke kunne føre frem.

«Hypotetisk lovgivervilje»

Retten konkluderer for det første med at det ikke er grunnlag for å si at tvillaust-kravet på generelt grunnlag er i strid med EMK. Deretter sier retten at selv om det skulle foreligge strid med EMK for private borgere, så er det ikke gitt at dette vil gjelde for en kommune.

Retten skriver:

«Lover vedtas etter særlige prosedyreregler fastlagt i Grunnloven, og kan normalt ikke erstattes med domstolenes oppfatning av en hypotetisk lovgivervilje. Slik er situasjonen utvilsomt i saken her. Det er tale om å oppstille en regel som innebærer en avveining av ulike politiske hensyn, og som, i motsetning til storkammersaken i Rt-2009-1118, griper direkte inn i det økonomiske mellomværendet mellom partene. Det lar seg ikke oppstille en entydig folkerettslig forpliktelse som det skal tas hensyn til ved fastleggelsen av norsk rett, og gitt at tvillaust-kravet ikke generelt kan bortfortolkes, synes det heller uklart hvordan den påberopte likebehandling skulle praktiseres. En offentlig bortfester kan for eksempel ha hatt andre siktemål med bortfestet enn det en privat bortfester må antas å ha hatt.»

Og videre:

«Jeg tilføyer for fullstendighetens skyld at det etter mitt syn heller ikke er grunnlag for å ha noen begrunnet oppfatning av hvilken løsning lovgiver vil velge, om det skulle vise seg at tvillaust-kravet fører til krenkelser av EMK P 1-1. Det er vel så at det i tomtefestelovens forarbeider er uttalelser som fremstår som en prinsipiell tilnærming til spørsmålet om likebehandling av private og offentlige bortfestere (...), men realiteten synes snarere å være at lovgiver var opptatt av å styrke festeres vern ved at de fikk samme vern overfor offentlige som private bortfestere. Den forståelse av loven som kommunen argumenterer for, vil i stedet svekke festernes vern.»

Les hele dommen her