Voldsdømt major vant i Høyesterett - beholder jobben

Spørsmålet for Høyesterett var om majoren hadde vist seg «uverdig til sin stilling» som offiser.

Bakgrunnen var at han er straffedømt for seks tilfeller av vold mot sine to sønner, den gang 10 og 12 år. Høyesterett oppsummerer volden slik: 

«Ved én anledning tok tak i sønnens arm og vred den i et grep bak på ryggen, ved to anledninger la den eldste sønnen ned i bakken og ved én anledning den yngste, ved én anledning sparket sønnen i baken mens han befant seg i en trapp, ved én anledning kastet rester av et knust vinglass mot sønnen slik at han fikk et rift i armen, ved én anledning la sønnen i gulvet og holdt ham fast slik at han ikke fikk puste, og ved én anledning slo sønnen i bakhodet med flat hånd mens han satt på toalettet».

Situasjonsbestemt i to år

Staten ved Forsvarsdepartementet (FD) anførte at Forsvaret, som landets ytterste maktutøver, er avhengig av samfunnets tillit, og at samfunnet har forventninger til gode holdninger og karaktertrekk hos den som utøver tjenesten: «De handlinger majoren er dømt for, medfører at han ikke lenger innehar den respekt og tillit som er nødvendig for å kunne være major i Hæren», ble det fremholdt.

Anførselen førte ikke frem. Flertallet i Høyesterett mente derimot at gjentatte tilfeller av vold mot barna, over en periode på et par år, i dette tilfellet fremsto som «situasjonsbestemt». Det ble vist til at volden skjedde i forbindelse med et samlivsbrudd. Flertallet la også vekt på at 12-åringen hadde en «utfordrende adferd».

Lavere krav til en kontormajor

Den aktuelle majoren hadde på avskjedstidspunktet en kontorjobb. Et sentralt spørsmål for Høyesterett var derfor om uverdighetsvurderingen skulle knyttes til denne konkrete jobben eller generelt til det å være major.

Befalets Fellesorganisasjon (BFO) anførte på vegne av majoren at «de etiske kravene som må kunne stilles til personell i operativ tjeneste og til personell i overordnede lederfunksjoner, kan ikke gjelde personell med en tilbaketrukket saksbehandlerstilling».

FD anførte derimot at uverdighetsvurderingen måtte sees opp mot hans stilling som major i hæren generelt. Departemetet viste til at alle offiserer er underlagt en generell beordringsplikt, at dette er en grunnleggende mekanisme for å sikre beredskapen, og at beredskap for krig er selve rasjonalet bak å ha et forsvar.

Dissens 3-2

Dommerne Wenche Arntzen, Hilde Indreberg og Ragnhild Noer utgjorde flertallet i saken. Disse mente at uverdighetsvurderingen måtte knyttes opp til den funksjonen offiseren hadde på avskjedstidspunktet, det vil si kontorjobben, og ikke en potensiell operativ situasjon. 

Førstvoterende dommer Arntzen skrev:

«Jeg er fullt ut innforstått med disse vektige hensynene. I møte med det lovfestede og ufravikelige stillingsvernet er imidlertid spørsmålet hvor langt man kan gå i å bygge et avskjedsvedtak på et overordnet og mulig fremtidig behov. Forsvaret er en stor organisasjon, og både i krig og i fredstid vil det være forskjellige oppgaver å fylle med ulik grad av ansvar og fremskutthet».

- Mangel på sinnsro

Mindretallet i saken besto av dommerne Henrik Bull og Toril Øie. Dommer Bull skrev:

«Militære stillinger i Forsvaret adskiller seg (...) på avgjørende vis fra andre statsstillinger ‒ ikke minst med hensyn til de forferdelige konsekvensene feilvurderinger ved bruk av militære maktmidler kan ha. Det er heldigvis ikke ofte norsk militært personell stilles i situasjoner der det må brukes våpenmakt, men Forsvarets troverdighet bygger (...) på tilliten til at personellet er denne oppgaven voksen. Vurderingen av hvilke personlige egenskaper som da kreves, er ikke spesielt abstrakt.»

Bull skrev videre at «de handlingene NN er dømt for, demonstrerer etter min mening klare mangler med hensyn til sinnsro, dømmekraft og etisk refleksjon», og at «evnen til å bevare sinnsro og dømmekraft i pressede situasjoner, men også til raskt å treffe etisk forsvarlige beslutninger», er forventninger som stilles til alt personell i Forsvaret.

Avklaring om tjenestemannsloven

Et samlet Høyesterett slo forøvrig fast at domstolene ved prøving av vedtak om avskjed etter tjenestemannsloven ikke skal foreta en allmenn prøving av rimelighet og forholdsmessighet, utover normene for såkalt myndighetsmisbruk.

Dette i motsetning til rettstilstanden for arbeidsmiljølovens avskjedsbestemmelse.

Les hele dommen her