Spørsmålet om hva politiet egentlig hadde lov til å foreta seg overfor rusbrukere blusset opp etter rusreformdebatten i 2021. Problemstillingen er om bruk av narkotika, som er et bøteforhold, har så lav straff at det er uforholdsmessig å foreta personransaking.
Reformdebatten avdekket at det var svært forskjellige synspunkter på dette internt i påtalemyndigheten. Som respons på dette nedsatte justisminister Emilie Mehl (Sp) et utvalg som blant annet skulle å «utrede om de straffeprosessuelle virkemidlene politiet har til rådighet i dag, er egnet til effektivt å kunne avdekke narkotikabruk hos unge».
Spriker
Utvalget leverte i sommer en gjennomgang på nesten 500 sider. Utvalget konkluderte med at det bør formuleres en tydeligere hjemmel for at personer som er mistenkt for bruk av narkotika skal kunne ransakes med makt. For å få til dette skal hensynet til rettshåndheving fremheves som et vesentlig moment i forholdsmessighetsvurderingen. Utvalget skrev:
«uten en mulighet for prøvetaking, vil bruk av narkotika lett enten bli reelt (de facto) avkriminalisert eller bare innebære et straffansvar for personer som tilstår. Det første undergraver kriminaliseringen,» mens det siste innebærer en uakseptabel forskjellsbehandling.
Denne uken gikk høringsfristen på forslaget ut, og høringsuttalelsene viser at det fortsatt er svært sprikende oppfatninger innad i påtalemyndigheten om dette. De aller fleste virksomhetene innen politi og påtalemyndighet støtter forslagene. Flere mener endog at forslaget ikke går langt nok, blant annet når det gjelder ransaking av mobiltelefoner.
Ikke langt nok
Utvalget la, som også Riksadvokaten har gjort, til grunn at man i utgangspunktet ikke kan ransake telefonen til en som er siktet for bruk og besittelse. Ransaking av telefon må i så fall rette seg mot å finne en tredjeperson som har solgt stoffet, og da trer de strengere reglene for tredjemannsransaking i kraft.
Dette er verken statsadvokatene i Oslo eller Det nasjonale statsadvokatembetet enig i (NAS). NAS skriver:
«Utvalget legger til grunn at politiets formål med å ransake mobiltelefoner i brukersaker som regel er å finne bevis mot selgeren. Hvis dette er tilfellet må straffeprosessloven § 192 tredje ledd brukes som rettslig grunnlag for å beslutte ransaking. Denne lovforståelsen er embetet ikke enig i og vi mener at konklusjonen ikke har tilstrekkelig forankring i rettskildene.»
~ Betenkelig
Trøndelag statsadvokatembeter er derimot kritisk til utvalgets konklusjoner, og skriver:
«Utvalget legger etter vårt syn opp til en ytterligere komplisering av tvangsmiddelbruken og ikke minst reaksjonsfastsettelsen på det som i all hovedsak er et uprioritert område. Det er betenkelig at det foreslås en flere endringer i straffeprosessloven i hovedsak for at det skal kunne benyttes flere tvangsmidler for å oppklare bagatellmessige forhold som skal straffes med bot eller gis påtaleunnlatelser for. Helt sentrale bestemmelser som § 170a er foreslått endret, uten drøftinger av hvilken betydning endringene kan ha for andre sakskategorier eller hvordan dette vil bli praktisert på områder som sjeldent er gjenstand domstolskontroll.»
Embetet skriver videre at de frykter en slik lovendring «i praksis vil føre til en utvikling hvor spørsmålet om forholdsmessighet ikke får selvstendig plass, og hvor målet ofte helliger middelet».
Riksadvokatembetet har fått utsatt høringsfristen til neste uke, men uttalte seg grundig om disse temaene da debatten raste som mest for noen år tilbake. Jørn Sigurd Maurud skrev i 2021 at ransaking rettet mot en mistenkt rusmiddelbruker ikke må foretas med det formål å avdekke en ukjent selger av stoffet, ut over de tilfeller der vilkårene for tredjemannsransaking er oppfylt:
«Dersom det gjøres funn av små mengder narkotika på en person vil dette typisk innebære et straffbart forhold som i hovedsak er oppklart i og med det aktuelle funn. I normaltilfeller vil det ikke være aktuelt med annen etterforsking av dette forholdet enn avhør og analyse av funnet.»
Man skulle altså ikke, uten andre holdepunkter enn bruk og besittelse, etterforske hvem som eventuelt solgte stoffet. Hvordan Riksadvokaten stiller seg til forslaget som nå er fremmet, gjenstår å se.
Kritikk fra helsesektoren
Blant aktørene utenfor politi og påtalemyndighet, er høringsinstansene i hovedsak negative til utvalgets forslag. Advokatforeningen kritiserer blant annet innføringen av «rettshåndheving» som et hensyn i forholdsmessighetsvurderingen. Foreningen skriver:
«Det er ingen antydninger i utredningen for at påtalemyndigheten skal kunne bruke tvangsmidler som i utgangspunktet er uforholdsmessige sett hen til inngrepets karakter og sakens alvor, fordi man mangler andre effektive tvangsmidler. Etter Advokatforeningen syn foreligger det heller ikke holdepunkter i rettspraksis for å se hen til hensynet for rettshåndheving ved forholdsmessighetsvurderingen. (...) Endringen vil dermed kunne endre rettstilstanden for bruk av tvangsinngrep langt utover det mandatet for den nåværende høringen legger opp til.»
Helsedirektoratets fremhever at at økt bruk av tvangsmidler «ikke har dokumentert effekt for å forhindre eller redusere bruk av illegale rusmidler, og at økt bruk av tvangsmidler kan medføre redusert tillit til de instanser som er satt til å drive forebyggende rusarbeid.
«På bakgrunn av denne kunnskapen er Helsedirektoratet bekymret for helsekonsekvensene av Rushåndhevingutvalgets forslag om å utvide politiets adgang til tvangsmiddelbruk, og vil heller fremheve politiets viktige forebyggende rolle utenfor straffesakssporet», skriver Helsedirektoratet.
Rusfeltets hovedorganisasjon, som organiserer 157 virksomheter på rusfeltet, mener utvalget «inntar en paternalistisk tilnærming ved å foreslå tiltak fordi det bør være slik selv om det ikke virker».
Norsk Sykepleierforening «uttrykker skepsis til utvalgets forslag om å skjerpe straff og øke tilgang på virkemidler, og mener dette ikke er riktig vei å gå».
Hele høringen finner du her.
