I en sak som på grunn av faktum fikk stor offentlig oppmerksomhet i 2021, konkluderte Høyesterett med at den da nye loven om foretaksstraff på objektivt grunnlag ikke kunne brukes etter sin ordlyd. Dette fordi EMK, etter rettens daværende syn, ikke åpnet for den type straff.
«Konsekvensen av EMDs avgjørelse er etter dette at § 27 ikke kan praktiseres i samsvar med ordlyden og forutsetningen i forarbeidene om objektivt ansvar», sa Høyesterett den gangen.
Saken dreide seg om en pizzarestaurant som hadde fått foretaksstraff for å lønne en asylsøker uten lovlig opphold, uten at eieren personlig ble vurdert å ha straffskyld.
Les: Høyesterett avlyser objektiv foretaksstraff etter EMD-dom
Ny runde
Ifølge kjennelsen fra lagmannsretten anførte Regjeringsadvokaten at Høyesterett i forrige avgjørelse hadde tolket praksis fra EMD feil. Staten mente det ikke følger av EMDs praksis at et objektivt straffansvar er konvensjonsstridig. Objektivt ansvar er derimot akseptabelt hvis det er forholdsmessig, fremholdt staten.
Denne gangen dreier saken seg ikke om foretaksstraff, men om et administrativt gebyr. Nærmere bestemt har et transportselskap fått gebyr for brudd på hviletidsbestemmelsene. Dette har fått Høyesterett til å ta en ny, full gjennomgang av EMD-praksis – og denne gangen blir konklusjonen en annen enn sist.
«EMDs praksis må etter mitt syn forstås slik at det ikke er utelukket at reaksjoner som etter EMK anses som straff, kan ilegges på objektivt grunnlag, det vil si uten at det bevises at enkeltpersoner har utvist skyld. Dette gjelder likevel bare innenfor nokså begrensede rammer», skriver førstvoterende Espen Bergh.
Til sammenligning kunne man i den forrige avgjørelsen lese:
«Storkammerets uttalelser innebærer, slik jeg forstår dem, at det er et vilkår for straff at gjerningspersonen har utvist subjektiv skyld. Straff kan altså ikke idømmes på et rent objektivt grunnlag.»
Endret loven
Som en direkte konsekvens av Høyesteretts forrige dom, ble loven endret. I forvaltningsloven ble det tatt inn en setning om at det ved ileggelse av administrative sanksjoner overfor foretak skal brukes uaktsomhet som skyldkrav.
Eidsivating lagmannsrett kom til at denne bestemmelsen ikke skulle komme til anvendelse i denne saken, ettersom den var vedtatt etter at det aktuelle forholdet fant sted. Forvaltningsloven har ikke en tilsvarende paragraf som straffeloven, som sier at nyere lovgivning må komme gjerningspersonen til gunst.
Dette er Høyesterett ikke enig i. Retten peker på at domstolsprøvingen av slike gebyrer følger straffeprosessuelle regler, og så lenge tingrettens kjennelse ble anket, skal det etter rettens syn ikke ha betydning at lovendringen først trådte i kraft etter at saken var behandlet i første instans.
Lagmannsrettens avgjørelse blir derfor opphevet.
– Forbudt i fremtiden
Staten og transportselskapet fikk altså medhold på hvert sitt prinsipielle punkt i Høyesterett, men resultatet ble altså at transportselskapet fikk opphevet kjennelsen fra lagmannsretten.
– Går Høyesterett her litt tilbake fra den pizzabakerdommen fra 2021?
– Ja, de nyanserer den, som de selv ville kalt det. Objektivt ansvar vil ikke alltid være i strid med EMK, men siden vi nå har generelle regler i straffeloven og forvaltningsloven som alltid krever utvist skyld i form av minst uaktsomhet, går det foran EMK. Det gjelder også her hvor loven ble endret til transportørens gunst mens saken lå i rettssystemet. Og i fremtiden er det forbudt å ilegge foretak gebyrer uten at noen som har handlet på vegne av foretaket har handlet med uaktsomhet, sier John Chr. Elden, som representerte selskapet i Høyesterett.
Statens prosessfullmektig i saken var David Magnus Myr fra Regjeringsadvokaten.
– Kjennelsen inneholder en lengre redegjørelse for EMD-praksis om ansvarspresumsjoner og straff uten hensyn til subjektiv skyld. Høyesterett anser ikke EMDs storkammerdom i G.I.E.M. m.fl. mot Italia som et brudd med EMDs tidligere praksis når det gjelder adgangen til å ilegge straff på objektivt grunnlag. Derimot konkluderer Høyesterett med at sanksjoner som er straff etter EMK kan ilegges uten hensyn til om noen enkeltperson har utvist skyld, dersom det er forholdsmessig. I dette konkrete tilfellet fant Høyesterett at det var forholdsmessig å ilegge foretaket et beskjedent gebyr for brudd på hviletidsbestemmelsene, uten å ta stilling til om det forelå skyld, sier Myr, som forøvrig fikk den ubeskjedne oppgaven med å angripe et to år gammelt prejudikat i sin første prøvesak.
Han sto.
Kjennelsen finner du her.
