Da tvangsfullbyrdelsesloven ble laget tidlig på 90-tallet, var det hovedregelen at pantobligasjoner konkret anga hvilken gjeld de skulle være sikkerhet for. Dette i motsetning til «skadesløsbrev», som ikke angir gjelden, bare en øverste grense for sikkerheten som er stilt.
Den tredje kategorien er såkalte gjorte pantobligasjoner. Dette er i praksis det samme som et skadesløsbrev, med den forskjell at det er angitt en proforma gjeldspost, som ikke nødvendigvis reflekterer den reelle gjelden.
På ett punkt er det imidlertid en vesensforskjell mellom skadesløsbrev og gjorte pantobligasjoner: Skadesløsbrev er ikke selvstendig tvangsgrunnlag. Skal man inndrive et slikt krav, trenger man en dom – med den omstendelige og potensielt kostbare prosessen det vil medføre.
Praksis endret seg
Spol så frem til praksis i dag, mer enn 30 år senere: I dag er det blitt helt uvanlig med gjeldserklæring i pantedokumentet – gjelden vil jo normalt krympe etter hvert som den nedbetales. I forbrukerforhold er det ikke engang tillatt med gjeldserklæringer. Dette for å beskytte forbrukere mot forsøk på inndrivelse av ikke-reell gjeld.
Spørsmålet er da – er dagens pantebrev, som ikke er omtalt i loven, å likestille med gjorte obligasjoner, eller med det mer eller mindre utdødde begrepet «skadesløsbrev»?
Uten videre diskusjon er førstnevnte lagt til grunn, men i 2022 anførte en skyldner, med hell, det motsatte. Han mente at pantedokumentet banken brukte for å tvangsselge huset hans måtte regnes som «skadesløsbrev», ettersom det ikke definerte den underliggende gjeldsposten – og fikk medhold i Eidsivating lagmannsrett. Banken fikk derfor ikke medhold i begjæringen om tvangssalg. Eidsivating skrev:
«Selv om pantedokumentet ikke inneholder en uttrykkelig formulert skadesløserklæring, gir det etter lagmannsrettens vurdering reelt sett pant for et «ubestemt beløp inntil et visst maksimum», jf. definisjonen av skadesløsbrev i forarbeidene.»
Et slikt resultat ville blitt et enormt problem for samtlige banker, som plutselig ville bli stående uten tvangsgrunnlag på stort sett alle pant i hele Norge. Banken anket derfor til Høyesterett, som fremmet den til behandling. Så langt kom den imidlertid aldri, ettersom partene forlikte, og saken ble hevet.
Siden har spørsmålet stått uløst, som en tikkende potensiell finansbombe.
Opp på nytt
Nå har imidlertid sjansen bydd seg på nytt, i det en ny skyldner har anket en tilsvarende sak til Høyesterett, med samme argumentasjon som skyldneren fra 2022-dommen. Men i stedet for å fremme saken til behandling, har Høyesterett denne gangen besluttet å avgjøre saken allerede i ankeutvalget.
Ankeutvalget skriver at forarbeidene til loven, som ble skrevet i 1990, må leses ut fra at de er skrevet i en annen tid:
«På den tida vart pantebrev som viste til grunnlag utanfor dokumentet, berre nytta i spesielle forhold, og ikkje ved ordinære utlån frå profesjonelle långjevarar. I dag er situasjonen snudd. Det er til dømes som nemnt ikkje lov å ta inn skulderklæringar i pantebrev i forbrukarforhold, jf. finansavtalelova § 2-14 andre ledd. Når det i Ot.prp. nr. 65 (1990–1991) side 206 er sagt beint fram at gjorde pantobligasjonar ikkje skal reknast som skadeslausbrev i relasjon til tvangsfullføringslova § 11-2 fyrste ledd bokstav a, er det ingen reelle grunnar til å handsame pantebreva utan skulderklæring annleis enn dei gjorde obligasjonane, altså ikkje som skadeslausbrev.
Ankeutvalet legg også vekt på at dersom pantebreva utan skulderklæring skal reknast som skadeslausbrev etter § 11-2 fyrste ledd bokstav a, vil det i all hovudsak ikkje lenger finnast pantebrev som sjølv er tvangsgrunnlag.»
Opp ned
Ankeutvalget viser også til at man så langt tilbake som i 2001 endret tinglysningsforskriften, ved å fjerne skylderklæringen fra det påbudte standardoppsettet for pantedokumenter. Man sluttet dessuten å omtale pantsetteren som «skyldner».
«Det kan neppe ha vore lovgjevaranes meining at ein ved ei endring i forskrift knytt til tinglysinga, i røynda skulle snu opp ned på rettstilstanden for tvangsgrunnlag», skriver ankeutvalget videre.
Ankeutvalget peker endelig på at dagens pantebrev, uten skylderklæring, gjennomgående er akseptert som som vanlig avtalepant, og ikke klassifisert som skadesløsbrev, og kaller Eidsivating lagmannsretts dom fra 2022 «ei einsleg svale i motsett retning».
Konklusjonen blir da at banken får tvangsinndrive pantet, og kjennelsen fra ankeutvalget finner du her.
