Under tingrettsbehandlingen nedsubsumerte møtende aktor tiltalen fra åtte til tre års strafferamme. Dermed forsvant som utgangspunkt den ubetingede ankeretten.  Da Borgartings ankeutvalg så behandlet anken, ble den nektet fremmet.

Nektelsen ble deretter opphevet av Høyesterett, ettersom møtende aktor hadde manglet tiltalekompetanse. Det er da den opprinnelige tiltalen som skal legges til grunn for vurderingen av ankeadgangen etter strpl paragraf 321, ikke den nedsubsumerte, skrev Høyesterett.

Nektet igjen

Borgarting behandlet så ankespørsmålet for andre gang, men igjen besluttet retten å vurdere saken etter den nedsubsumerte tiltalen. Og igjen ble anken nektet. Rettens begrunnelsen var at selv om møtende aktor ikke hadde hatt tiltalekompetanse, som Høyesterett hadde påpekt, så hadde hun etter strpl paragraf 254 kompetanse til å endre tiltalen. Dette var noe Høyesterett ikke hadde tatt stilling til i sin kjennelse, mente Borgarting.

«Hvis Høyesterett har ment at bare endringer foretatt av aktor med primær påtalekompetanse etter straffeprosessloven § 67 kommer i betraktning, burde dette ha kommet klarere til uttrykk», heter det i kjennelsen.

Klart nok

Nå er også denne avgjørelsen behandlet i Høyesteretts ankeutvalg, og av kjennelsen lar det seg lese at ankeutvalget nok mener å ha uttrykt seg tydelig nok:

«Til tross for ankeutvalgets kjennelse har lagmannsretten i sin beslutning 6. mars 2018 lagt til grunn at anken skal behandles etter straffeprosessloven § 321 andre ledd. Som begrunnelse er det vist til at møtende aktor har kompetanse til å endre tiltalen, jf. straffeprosessloven § 254.

Lagmannsretten er «bundet av den rettsoppfatning som ligger til grunn for avgjørelse i Høyesteretts ankeutvalg», jf. straffeprosessloven § 315 andre ledd siste punktum.

Det er den primære tiltalekompetansen Høyesteretts ankeutvalg sikter til i kjennelsen 6. februar 2018. Uttalelsen fra ankeutvalget må ses på bakgrunn av kompetansereglene for påtalemyndigheten ved anke og kompetent påtalemyndighets adgang til å omgjøre møtende aktors beslutning, se Ot.prp.nr.79 (1988-1989) side 34 og 36 og Rt-2010-1652 avsnitt 17 og 18.»

Les hele avgjørelsen her (Lovdata PRO)