Bakteppet for dommen Høyesterett avsa før rettsferien var at en hjelpepleier var blitt oppsagt fordi arbeidsprestasjonen lå «markert under det arbeidsgiver kunne forvente, i en slik grad at han hadde mistet sin autorisasjon som helsefagarbeider.
Spørsmålet var om oppsigelsen likevel var usaklig fordi Oslo kommune ikke hadde sannsynliggjort at det ikke fantes annet passende arbeid å tilby vedkommende. Han anførte at det i en så stor virksomhet som Oslo kommune måtte finnes et udekket, ufaglært arbeidsbehov, og at denne vurderingen ikke skulle være avgrenset til ledige stillinger. Kommunen skulle også vurdere om det fantes arbeidsbehov i form av stort sykefravær blant ufaglært arbeidskraft, og stor turnover.
Dette fikk arbeidstakeren medhold i både i tingretten og lagmannsretten, noe Oslo kommune anket til Høyesterett.
Begrenset plikten
I dommen som nå er avsagt, konkluderer Høyesterett at arbeidsgiverens plikt til å finne annet passende arbeid, selv i en så stor virksomhet som Oslo kommune, har sin begrensning. Et udekket behov for arbeidskraft er ikke tilstrekkelig i seg selv, skriver Høyesterett, ettersom økonomiske rammer og hensynet til arbeidsgivers styringsrett begrenser hvilke behov som kan dekkes. Høyesterett skriver:
«I utgangspunktet vil muligheten for omplassering måtte vurderes innenfor hele virksomheten, uavhengig av hvilken del av virksomheten arbeidsforholdet er knyttet til. Undersøkelsene vil imidlertid måtte begrenses til hva som framstår som rimelig. Det kan ikke legges til grunn som en generell formodning at store arbeidsgivere vil ha en passende ledig stilling – vurderingen må være konkret.
(...)
Lagmannsretten har i denne forbindelse blant annet vist til gjennomsnittlig sykefravær. Jeg viser her til det jeg har sagt om plikten til å etablere nye stillinger, og kan ikke se at det er omstendigheter i denne saken som tilsier en så vidtrekkende plikt. Jeg tilføyer at det uansett ikke er gitt at et løpende sykefravær innebærer et udekket arbeidsbehov som ut fra administrative og økonomiske forutsetninger kan fylles med faste stillinger.»
Saklig
Etter Høyesteretts syn må det avgjørende være om det i perioden rundt tidspunktet for oppsigelse fantes en konkret annen stilling kommunen kunne tilby, og når arbeidsgiver hadde undersøkt dette og ikke funnet noe den mente var passende, så var det tilstrekkelig.
«Samlet sett kan jeg ikke se at manglende tilbud om alternativt arbeid innebærer at oppsigelse vil være en uforholdsmessig streng reaksjon. Oppsigelsen er derfor saklig begrunnet», heter det i dommen.
Dommen finner du her.
