Rettspraksis, Lovdata og science fiction-professoren

Nettstedet rettspraksis.no publiserte i mai titusener av høyesterettsavgjørelser kopiert fra Lovdata, som en aksjon for å få fjernet betalingsmuren på Lovdata Pro. Lovdata fikk deretter byfogden i Oslo til å avsi en midlertidig forføyning som påla nettsiden å fjerne de kopierte filene.

Diskusjonen i ettertid har holdt et lavere nivå enn den fortjener.

Debatten har for det første vært preget av manglende kunnskap om at beskyttelsen av databaser er noe annet enn beskyttelsen av åndsverk, selv om de begge står i det vi kaller åndsverkloven. Det er videre all grunn til å problematisere de store personvernspørsmålene som frislipp av gamle rettsavgjørelser reiser. Og ikke minst er det helt nødvendig å reflektere rundt de hensyn som lå til grunn for at Lovdata i sin tid ble etablert som en selvfinansiert, non-profit stiftelse.

Høvdingen Bing

Det vil føre for langt å gå inn i disse problemstillingene her. Men man kan uansett slå fast at knapt noe land i verden har mer tilgjengelige rettskilder enn Norge. Lovdatas evne til å servere de sentrale kildene i ett, oversiktlig grensesnitt, fremmer likhet for loven. Det gjør forvaltningen mer ensartet, advokattjenestene billigere, og rettsavgjørelsene bedre.

At vi i Norge besitter et verdensledende rettsinformasjonsverktøy, skyldes ikke at vi er så rike, eller teknologisk fremskredne. Det skyldes først og fremst én brilliant science fiction-forfatter, som i tillegg til så mye annet også var jussprofessor.

Jon Bing (1944-2014) var en ualminnelig begavet teknologisk visjonær, med ørneblikk for de prinsipielle aspektene ved nesten enhver problemstilling. Selv hadde jeg gleden av å oppleve ham som veileder, da jeg ved daværende Institutt for rettsinformatikk skrev en spesialavhandling om offentlighet i rettspleien.

I 1970(!) slo Bing opp en plakat på juridisk fakultet i Oslo, der han sammen med professor Knut Selmer etterlyste studenter som var interessert i «jus og EDB». En av dem som meldte seg, var Trygve Harvold. Etter studiene begynte Harvold i Justisdepartementet, og slik ble daværende byråsjef Jon Bonnevie Høyer en del av det juridiske «EDB-miljøet». Dette trekløveret skulle endevende norsk rettskildetilgang. Bonnevie Høyer som byråkrat, Harvold som Lovdatas direktør, og professor Bing som åndshøvding. 

Tanken bak det hele

Bings evne til å tenke mange år frem i tid, er neppe nyheter for den som – i likhet med meg – vokste opp med hans SciFi-forfatterskap. Men om man blar i dokumentene fra opprettelsen av Lovdata, så er det forbløffende hva disse «EDB-juristene» var i stand til å forutse så lenge før internett eksisterte.

I det såkalte «pro memoria» som ledsaget Lovdatas stiftelsesmøte i 1981, altså ti år før World Wide Web ble etablert, spådde byråsjef Bonnevie Høyer at «mikroprosessoren» kom til å «snu opp ned på de vante forestillinger om oppbevaring og fremfinning av informasjon om rettskilder». Videre skrev han at det med slike fremtidsutsikter er «ønskelig å unngå en kommersialisering av det EDB-assisterte rettslige informasjonssystem», samtidig som det er «viktig å sikre det rettslige informasjonssystemets upartiskhet og uavhengighet i forhold til en bestemt part»:

«Poenget er i og for seg ikke at man i normale tider har grunn til å tro at staten vil fremme statlige partsinteresser. Systemet bør imidlertid være slik at det heller ikke kan gi den ringeste mistanke om at noe slikt kan skje. (...) For å sikre Lovdatas uavhengige stilling som en institusjon med almennyttig formål, synes det (...) hensiktsmessig å gjøre Lovdata til en selveiende stiftelse.»

Dokumentet er fascinerende lesning, og verdt noen minutter. Et lenger utdrag er gjengitt nederst i denne teksten.

De rettslige spørsmålene

De rent rettslige spørsmålene i saken mellom rettspraksis.no og Lovdata, knytter seg i hovedsak til databasevernets innhold og utstrekning, inkludert blant annet vernetiden på 15 år.

Det er videre en diskusjon om forholdet mellom åndsverkloven § 9, som unntar blant annet rettsavgjørelser fra vern, og databasevernet etter § 43, som verner investeringene til den som har bearbeidet, systematisert og sammenstilt opplysninger i en database. 

Det reises også spørsmål om Lovdata skal behandles som en hvilken som helst privat stiftelse, eller om dens styresammensetning og funksjon medfører noen form for offentligrettslig informasjonsplikt. 

Dette vil partene få rikelig anledning til å diskutere i retten, når de muntlige forhandlingene i saken etterhvert finner sted. Foreløpig har byfogdembetet kun avsagt kjennelse uten kontradiksjon, etter fare-ved-opphold-regelen i tvisteloven § 32-7 (2).

Flere har fremstilt denne kjennelsen nærmest som om Norge er blitt en haltende rettsstat. Men at midlertidige forføyninger avsies etter denne regelen, er ganske ordinært. Når så selveste Stanford-professor Lawrence Lessig twitrer at den midlertidige forføyningen er «out of character for the #1 democracy in the world», så sporer debatten av.

De politiske spørsmålene

Uansett utfallet av de immaterialrettslige spørsmålene i denne konkrete saken, så er det langsiktige diskusjonstemaet først og fremst politisk. Bør det offentlige, i stedet for brukerne, finansiere en database over norsk rettspraksis? For besvare dette, må man avklare tre spørsmål:

1) Er dette en riktig budsjettprioritering?

2) Hvis ja – er byråsjef Bonnevie Høyers nå 37 år gamle betraktninger rundt en slik databases uavhengighet, som gjengitt over, fortsatt gyldige?

3) Hvis ja – hvilke konsekvenser har det for måten dette skal organiseres på? 

Disse spørsmålene har ikke Rett24 tenkt å mene noe om. Men det blir feil når Redaktørforeningen fremstiller Lovdata som en slags monopolistisk kremmer. Lovdata utfører det oppdraget stiftelsen – av gjennomtenkte grunner – fikk, og det gjøres godt. Det er ingen grunn til å skyte på pianisten. De to andre aktørene som i dag mottar tilsvarende rettsavgjørelser for publisering, er for øvrig Gyldendal Rettsdata og Dib Kunnskap.

Allerede på agendaen

At det på en eller annen måte blir mulig for alle, uten betalingsmur, å søke i eldre avgjørelser fra Høyesterett, er på sikt naturlig. Om ikke annet av den enkle grunn at Høyesterett allerede publiserer alle avgjørelser gratis på hoyesterett.no. Lovdata Pro tilbyr imidlertid veldig mye mer enn bare råtekst av rettsregler og rettsavgjørelser, og blir neppe overflødig for profesjonelle av den grunn.

Tilfeldighetene vil ha det til at denne problemstillingen faktisk er på full fart mot en egen utredning – helt uavhengig av aksjonen fra rettspraksis.no. Under siste styremøte i Domstoladministrasjonen var «Offentlighet i et digitalt perspektiv» et eget punkt på agendaen. I styrepapirene skriver DA:

«Domstoladministrasjonen ønsker å iverksette arbeid med tre tiltaksområder for å gi offentligheten bedre tilgang til rettsavgjørelser, sikre mer enhetlig praksis og styrke domstolenes åpenhet. For det første et arbeid med sikte på en ordning for direkteoverføring av avgjørelser fra saksbehandlingssystemet Lovisa til domstolenes pressesider. For det andre å endre ordningen for overføring av avgjørelser til leverandører av rettslige informasjonstjenester, basert på anonymisering og tilgjengeliggjøring for flere aktører. For det tredje et arbeid for å avklare om det kan og bør etableres en sentralisert ordning for behandling av dokumentinnsynskrav i enkeltsaker.»

Så om man ønsker å engasjere seg i temaet offentlighet i rettspleien, så er det rikelig anledning til det i tiden fremover.

Men debatten blir antagelig bedre om den ikke baseres på de mer eller mindre kunnskapsløse påstander som til enhver tid måtte flagre forbi i twitterfeeden.

That one goes respectfully to you, professor Lessig.

Rett24 gjør for ordens skyld oppmerksom på Rett24 AS i vinter ga Lovdata tillatelse til å republisere utvalgte overskrifter og ingresser på Lovdata Pro, mot at Lovdata lenker tilbake til Rett24. Tillatelsen er gitt vederlagsfritt. Du kan lese om dette her. 

Pro memoria - utdrag

Plan og administrasjonsavdeling, 6. april 1981 

Den revolusjon som nå finner sted innenfor informasjonsteknologien - og hvor stikkordene blant annet er anvendelsen av mikroprosessoren og utviklingen av nye datalagringsmedier - vil etterhvert snu opp ned på de vante forestillinger om oppbevaring og fremfinning av informasjon om rettskilder. Innen 10 år er gått, vil det trolig være mulig innen akseptable økonomiske rammer og lagre alt vesentlig av norske rettskilder i fulltekst på en stor database, som kan gjøres tilgjengelig for søking (lesing) fra vanlige skjermterminaler. 

For det rettslige informasjonssystem gir den utviklingen som vi nå er inne i store muligheter. I hvert fall de profesjonelle rettshjelpere og tjenestemenn i forvaltningen vil bli satt bedre i stand til på en praktisk og effektiv måte å finne frem til relevante rettsregler i det øyeblikk behov foreligger. Fra en skjermterminal på et kontor vil for eksempel advokaten eller tjenestemann i løpet av sekunder kunne knytte seg til sentrale databaser over lover, forarbeider, forskrifter, rundskriv, rettspraksis, litteratur med videre, og straks få vist på sin skjerm den tekst han søker. Om ønskelig kan han samtidig lage en papirkopi av hele eller deler av det dokument han har funnet fram til. Det søkesystem som benyttes, vil ikke bare finne fram til dokumenter som brukeren vet eksisterer og har en referanse til. Det vil også kunne finne fram relevante dokumenter som er ukjente forbrukeren. Dette betyr ikke at de tradisjonelle hjelpemidler for fremfinning av rettskilder vil forsvinne, men bare at de datamaskinassisterte systemer vil spille en viktig supplerende rolle.

(…)

Etter Justisdepartementets oppfatning er det ønskelig å unngå en kommersialisering av det EDB-assisterte rettslige informasjonssystem. De skrevne rettskilder er, med unntak av litteraturen, produkt av offentlig virksomhet, og kan sies å være en del av vår felles eiendom. Det må være et mål å gjøre den tilgjengelig til lavest mulig kostnader, og på en måte som er i tråd den med de norske rettskildeprinsipper.

Samtidig er det viktig å sikre det rettslige informasjonssystemets upartiskhet og uavhengighet i forhold til en bestemt part. Ettersom stat og kommuner opptrer som part i en rekke rettssaker, kan det reises prinsipielle innvendinger mot å legge utvelgelsen av hvilke rettsavgjørelser som skal trykkes eller inngå i en søkbar database, til et offentlig forvaltningsorgan. Poenget er i og for seg ikke at man i normale tider har grunn til å tro at staten vil fremme statlige partsinteresser. Systemet bør imidlertid være slik at det heller ikke kan gi den ringeste mistanke om at noe slikt kan skje.

(…)

Det har vært vurdert å legge de funksjoner Lovdata er tenkt å skulle utføre til et sentralt forvaltningsorgan. De prinsipielle betraktninger om betydningen av Lovdatas uavhengighet taler imidlertid imot en slik løsning. Det forhold at Lovdata bør kunne utføre tjenester for både private og offentlige institusjoner, trekker også i retning av en annen organisasjonsmodell.

(…)

Partene har også vurdert om Lovdata heller burde organiseres som et aksjeselskap. For å sikre Lovdatas uavhengige stilling som en institusjon med almennyttig formål, synes det imidlertid mer hensiktsmessig å gjøre Lovdata til en selveiende stiftelse.