Hadi Strømmen Lile er rettssosiolog med doktorgrad fra Norsk senter for menneskerettigheter. Han jobber til daglig som førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.
Rettsvitenskapelig forskning handler i stor grad om å publisere i tidsskrifter. Det stilles høye krav til faglig grundighet og det er en arena for de som søker å gå i dybden. Kritisk juss har i over 40 år vært et ledende tidsskrift for de som skriver om kritiske og rettspolitiske temaer. Men nå er vi på listen over utryddingstruede tidsskrifter.
Hemmelig omlegging
Vi fikk i 2015, 2016 og 2017 publiseringsstøtte fra Norges forskningsråd (NFR). Så lenge vi oppfylte kriteriene fikk vi støtte. Men i fjor ble systemet lagt om. Nå skulle pengene komme fra Universitets- og høgskolerådet (UHR). Samtidig ble antall tidsskrifter som skulle få støtte redusert. Nå handlet det ikke bare om å oppfylle kriterier, men om å prestere i konkurranse, basert på helt nye kriterier som vi ikke fikk vite noe om før vi søkte. I tillegg skulle vurderingen av hvilke tidsskrifter som fikk støtte gjelde for tre år, uten klagemuligheter. Hadde vi visst noe av dette ville vi naturligvis satt inn alle våre krefter på å skrive en så god søknad som mulig, basert på de nye kriteriene. Men alt skjedde bak lukkede dører. Vi sendte en søknad som vanlig, i god tro om at vi oppfylte alle kriteriene for støtte.
Utilbørlig forfordeling
Vi oppfylte alle de objektive kriteriene, men fikk svært dårlig karakter på de subjektive kriteriene. Det gjaldt ‘vitenskapelig kvalitet’ (karakter 3 av 6) og ‘viktighet innen fagfeltet’ (karakter 2 av 6). Noen begrunnelse fantes ikke, fordi det ikke var noe referat fra «møtet». Det går ikke an, tenkte jeg. Året før hadde vi fått en kjempebra vurdering av NFR på akkurat de samme kriteriene. Til slutt fikk jeg vite at det ikke var noen jurister blant de som hadde gjort vurderingen. Det var bare representanter fra de nasjonale fakultetsmøtene for humaniora og samfunnsfag. Resultatet ble at ingen juridiske tidsskrifter fikk støtte. De prioriterte bare sine egne tidsskrifter. Litt forsiktig kan man vel antyde at det er på grensen til et «utilbørlig» økonomisk tilbud til sine egne i kraft av ens verv (straffeloven §337.b).
Hvordan vurderes faglig kvalitet?
Måten man vanligvis vurderer vitenskapelig kvalitet er gjennom fagfellevurderinger. Vi legger stor vekt på å finne de best kvalifiserte fagfellene. Jeg tror også samfunnsfag- og humaniora-tidsskrifter legger vekt på at fagfellene er så høyt kvalifiserte som mulig, men hvordan kan dekanene deres mene at man ikke trenger noen juridisk bakgrunn for å vurdere kvaliteten på et juridisk tidsskrift? Som regel er det slik at når NFR og andre fond vurderer kvalitet og viktighet bruker de også fagfeller. Fagfellene som vurderte Kritisk juss i 2015 ga oss karakter 5/6 av 7 på ‘Scientific standing’ og 6 av 7 (fra begge) på ‘vitenskapelig kvalitet’. Vi har siden den gang lagt enda større vekt på vitenskapelig kvalitet.
Høyesterettsdommere
At Kritisk juss er et viktig tidsskrift reflekteres i hvilke forfattere vi har. 2016 var det året som lå tettest opp mot vurderingen. Den viktigste debatten var om tvangsmedisinering. Den ble sparket i gang av Ketil Lund og Peter Gøtzsche. Så ble den fulgt opp av Arnfinn Bårdsen og til slutt oppsummert av Aslak Syse. Jeg kan også trekke fram Tarjei Bekkedal, som skrev om folkeretten og EØS, og Birthe Eriksen som skrev om varsling (tema for hennes PhD). Ifølge UHR er dette ubetydelige fagpersoner, hvordan kunne vi ellers få karakter 2 av 6 på «viktighet innen fagfeltet»?
Vidar Røeggen i UHR forklarte meg at publiseringsstøtten tradisjonelt har vært for tidsskrifter innen samfunnsfag og humaniora. Juridiske tidsskrifter har ikke trengt offentlig støtte. Men vi er ikke som mange andre. Dette er idealistenes arena. Man blir ikke rik av å være kritisk og diskutere svake gruppers rettigheter. Vi er derfor avhengig av offentlig støtte.
Ryddighet
Det finnes ingen andre offentlige finansieringsordninger for juridiske tidsskrifter enn UHRs publiseringsstøtte. Hvis den ikke skal gjelde juridiske tidsskrifter, må det sies klart. Da blir det et politisk spørsmål om det er behov for offentlig støtte til juridiske tidsskrifter. Hvis ordningen skal inkludere juridiske tidsskrifter, må de faglige vurderingene gjøres av kvalifiserte fagfeller. Ikke av dekaner innen helt andre vitenskaper, som foretar hemmelige vurderinger, og som «tilfeldigvis» finner at sine egne tidsskrift er de mest vitenskapelige og betydningsfulle.
