Høyesterett ryddet i skuffer og skap før påskeferien, og sendte ut ikke mindre enn sju dommer i løpet av fredag. Én av dem inneholdt en ganske uvanlig passus, signert førstvoterende dommer Bårdsen:

«Før jeg redegjør nærmere for mitt syn på selve saken, vil jeg ta opp et helt praktisk forhold, nemlig bruken av personnavn som kallenavn på sentrale erstatningsrettslige dommer – enten sammen med den nøyaktige referansen eller som en kortform.

Det er utvilsomt hensiktsmessig å innarbeide kallenavn på viktige prejudikater. Men ettersom dommer i erstatningsrettslige spørsmål på personskadeområdet gjerne vil inneholde blant annet en hel del opplysninger av personlig, familiær og medisinsk art, bør vi av hensyn til personvernet, familie- og privatlivet benytte andre kallenavn enn navnet til den skadelidte. For ham eller henne vil allerede selve erstatningssaken kunne være en betydelig belastning, også på det personlige planet. Og å for alltid knytte vedkommendes navn til en stadig omtalt erstatningssak som han eller hun kanskje også tapte, vil – er jeg redd – kunne være å legge ytterligere sten til byrden. Noe egentlig behov for å velge akkurat skadelidtes navn som kortform er det heller ikke. Andre kortformer gjør samme nytten, og kan dessuten være mer informative. Fra det feltet saken vår her gjelder, nevner jeg som eksempler Rt-2000-915 (Dispril), Rt-1992-64 (p-pille II), Rt-2007-172 (pseudoanfall) og Rt-2007-1370 (prolaps).

I det følgende kommer jeg, i tråd med det jeg her har sagt, til å benytte følgende kortformer for de sentrale dommene som jeg viser til, i stedet for de personnavnene som ofte har vært brukt: Rt-1998-1565 (nakkesleng I), Rt-2001-320 (psykoinvaliditet) og Rt-2010-1547 (nakkesleng II).

Jeg vender etter dette tilbake til saken, hvor spørsmålet er om det foreligger årsakssammenheng mellom biluhellet som A var utsatt for i 2002, og hennes nåværende smerter og plager.»

Skadelidtes prosessfullmektig, advokat Sven Knagenhjelm, sier at han fullt ut støtter rettens oppfordring. 

Lovdata fulgte opp

Kort tid etter at dommen var avsagt, publiserte Lovdata en melding om at de stiller seg bak henstillingen fra Høyesterett:

«Vi oppfordrer derfor alle som skriver juridiske tekster, det være seg pensumforfattere, dommere, advokater eller andre, til å være litt mer fantasifulle, og velge seg et kallenavn som beskriver saken, heller enn ett som navngir parten.»

Initativet bak oppfordringen stammer opprinnelig fra skadelidte i Rt-1998-1565, en dom som dukker opp i nesten alle erstatningsrettssaker. Kvinnen kontaktet for noen år siden domstolene og Lovdata for å få stoppet bruken av navnet hennes som referanse.

Skadelidte klaget

Personvernombud ved Lovdata, Beate Kronen, forteller at hun på bakgrunn av klagen fra den aktuelle kvinnen tok opp saken med Høyesterett.

– Vi har tatt opp dette med Høyesterett tidligere, ettersom kvinnen fra en sentral dom mislikte sterkt at navnet hennes ble brukt. Vi skrev til Høyesterett at praksisen både er problematisk fra et personvernperspektiv, og kanskje ikke helt gjennomtenkt, sier Kronen. 

Etter den forrige henvendelsen sluttet Høyesterett stort sett å bruke egennavn som kallenavn, men i juridisk teori og prosedyrer har praksisen levd videre. For litt tid siden kom det imidlertid også en ny dom fra Høyesterett som brukte skadelidtes egennavn.

– I den anledning tillot jeg meg å gjenta henvendelsen fra sist, ved å sende en epost til utrederene. Vi er veldig glad for at Høyesterett følger opp så raskt og så tydelig, sier Kronen.

Skadelidte tapte

Kallenavn-oppfordringen fra Høyesterett fremkommer i en dom som gjelder en sak der skadelidte, som 12-åring, var passasjer i bil som kolliderte. I dag, snaut 16 år senere, er hun helt ufør med store smerter. Kvinnen vant i lagmannsretten frem med erstatningskravet, men Høyesterett kommer til at det ikke foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng mellom ulykken og skaden. 

Høyesterett gir i dommen en oppsummmering av den såkalte firetrinnns-læren, som ble utviklet i de svært sentrale dommer hvis navn ikke lenger skal nevnes (Rt-1998-1565 og Rt-2010-1547) (Lovdata PRO). 

Les hele dommen her