Fire og et halvt år etter at det første klimasøksmålet kom inn på skrivebordene til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, kunngjorde EMD tirsdag dom i tre saker som var samlet til felles behandling i storkammeret.
Norge er part i én av sakene, mens de to andre kun er rettet mot Sveits og Frankrike. Under forhandlingene i høst, anførte norske myndigheter at klagen var å anse som en oppfordring til EMD om å ta en rolle som internasjonal overdommer over nasjonalstatenes generelle politikkutforming.
Norges innvendinger
Norge mente at fellende dom vil fravike menneskerettskonvensjonens grunnleggende karakter av å beskytte individuelle menneskerettigheter, og at dette vil «require a reinvention of the Convention as an instrument for the protection of collective interest, and the Court as a supervisor of society-wide policy decisions, for which there is currently no legal basis».
Norske myndigheter pekte videre på at det er andre internasjonale konvensjoner enn EMK som pålegger statene klimapolitiske plikter, og da særlig Kyoto og Paris-avtalene.
I dommene som kom tirsdag, svarer EMD at den første av de tre sakene, klagen fra et knippe portugisiske ungdommer, skal avvises. Retten konkluderer for det første med at klagerne ikke hadde territoriell adgang til å klage mot andre enn Portugal. Heller ikke denne klagens slippes imidlertid inn til realitetsvurdering, ettersom retten mener klagerne burde gått veien om nasjonale domstoler først.
Sveits felt
Også den andre av klagene, som var rettet mot Frankrike, blir avvist på manglende uttømming av nasjonale rettsmidler. I den tredje saken, derimot, mot Sveits, får klagerne medhold i at EMK er krenket.
Det avgjørende punktet for EMD synes å være en konstatering av at Sveits ikke i tilstrekkelig grad har etablert et rettslig og administrativt rammeverk for reduksjon i CO2-utslippene. Retten konstaterer at EMK artikkel 8 «must be seen as encompassing a right for individuals to effective protection by the State authorities from serious adverse effects of climate change on their life, health, well-being and quality of life».
Dermed etablerer domstolen at retten til et levelig klima er en EMK-beskyttet rettighet, som potensielt kan forfølges i domstolene.
– Dette er en milepæl for individers rettigheter i Europa og en dag som går inn i rettshistorien, sier NIM-direktør Adele Matheson Mestad.
– EMD bekrefter i dag at klimaendringene er en alvorlig trussel mot retten til privatliv, som stater må beskytte mot. Avgjørelsene innebærer at individer gjennom sin rett til privatliv tilkjennes en viktig og betimelig beskyttelse mot klimaendringene, som er en av de største menneskerettsutfordringene i vår tid – EMDs storkammer ser ut til å ha en nyansert tilnærming til krevende juridiske spørsmål, særlig ved å balansere forholdet mellom jus og politikk godt på dette rettighetsområdet.
Hun mener det vil fortsatt være opp til politikerne å bestemme hvilke konkrete tiltak som skal iverksettes for å kutte utslipp.
– Dommen i dag betyr at domstolene, med grunnlag i menneskerettighetene etter EMK, kan føre uavhengig kontroll med myndighetene på klimaområdet. Dette kan være et ris bak speilet som bidrar til at utslipp kuttes raskere for å beskytte retten privatliv og hjem, sier Mestad.
Britisk dissens
Den svært omfattende avgjørelsen ligger dermed an til å kunne få ringvirkninger, ettersom det ligger en rekke andre klimaklager på is i påvente av EMDs storkammeravgjørelser. Blant annet mot den klimadommen Høyesterett avsa i 2020. Avgjørelsen retter seg i ordlyden først og fremst mot lovgiverne, og flertallet skriver:
«By failing to act in good time and in an appropriate and consistent manner regarding the devising, development and implementation of the relevant legislative and administrative framework, the respondent State exceeded its margin of appreciation and failed to comply with its positive obligations in the present context.»
Den britiske dommeren tar dissens, og mener EMD med dette etablerer både en helt ny regel, i brudd med EMDs tradisjoner. Briten skriver:
«I also do worry that, in having taken the approach and come to the conclusion they have, the majority are, in effect, giving (false) hope that litigation and the courts can provide “the answer” without there being, in effect, any prospect of litigation (especially before this Court) accelerating the taking of the necessary measures towards the fight against anthropogenic climate change. In fact, there is a significant risk that the new right/obligation created by the majority (alone or in combination with the much enlarged standing rules for associations) will prove an unwelcome and unnecessary distraction for the national and international authorities, both executive and legislative, in that it detracts attention from the on-going legislative and negotiating efforts being undertaken as we speak.»
Avgjørelsen finner du her.
