Artikkelforfatteren er medlem av dispensasjonsutvalget for de streikende skyggeadvokatene i Oslo

For en tid tilbake pågikk det en rettssak mellom Skatteetaten og Petter Stordalen. Begge hadde gode, erfarne advokater i ryggen. Det sto mye på spill, og ingen lar seg skremme av sakskostnader. Dette er en sak mellom to jevnbyrdige parter.

I de fleste saker mellom staten og en innbygger, er situasjonen helt annerledes. Eller rettere sagt; innbyggerens situasjon er helt annerledes, mens statens er ganske lik. Mange innbyggere møter med en enslig advokat eller advokatfullmektig, betalt av den offentlige rettshjelpsordningen, til minimumstakst. Ofte med strenge begrensninger i hvor mye tid man kan bruke på saken. Slik er det i alle straffesaker. Og slik er det i alle sivile saker hvor innbyggeren kvalifiserer til offentlig rettshjelp. Altså i saker av stor menneskelig og velferdsmessig betydning, der borgerens grunnleggende rettssikkerhetsbehov står på spill.

Snevret inn

Da den offentlige rettshjelpsordningen ble vedtatt i 1980 var dette et løft for den norske rettsstatens evne til å hjelpe svake grupper. I møte med forvaltingen, og i sivile tvister, skulle alle ha like muligheter. Og i straffesaker skulle alle være sikret god rettsikkerhet gjennom god advokatbistand. Dette var nasjonsbygging fra loven og opp. Rettsstaten skulle gjøre landet likere, tryggere og bedre.

For cirka tjue år siden skjedde det en endring. Det skulle spares penger. Sakte men sikkert strammet myndighetene inn hvem som skulle få fri rettshjelp, og hva de skulle få. Det ble mer behovsprøving. Saksområdene ble snevret inn. I mange saker ble det innført stramme regler for hvor mange timer advokaten kunne jobbe. Inntektsgrensene ble systematisk underregulert slik at de akkurat ikke holdt tritt med inflasjon og lønnsutvikling. Til slutt var selv ikke mennesker på de laveste utføresatsene fattige nok til å få fri rettshjelp. For to år tilbake fikk inntektsgrensene endelig et løft, og klok av skade knytter regjeringen fremtidens utvikling til folketrygdens grunnbeløp. Det skal de ha ros for.

Snittlønnen

Gjennom de tjue årene ulike regjeringer skulle spare penger på rettshjelpsordningen, ble også betalingen til advokater som tar disse viktige sakene, kraftig redusert. Rettshjelpssatsen skulle i utgangspunktet være en moderat sats som allikevel var høy nok til å rekruttere gode, erfarne advokater. Slik er det ikke lenger. Mens det alminnelige lønnsnivå har steget cirka 30 prosent de siste tjue årene, har inntektsgrunnlaget fra rettshjelpssatsen falt jevnt og trutt.

Advokater som velger å jobbe med slik saker, har dermed hatt tjue år med reallønnsnedgang. Gitt normale kontorutgifter og normalt lange arbeidsdager, ender vår årsinntekt nå som et gjennomsnitt på rundt 700.000 i året. Noe som ikke er en lav inntekt sammenlignet med landsgjennomsnittet, men det er lavere enn nesten alle andre juriststillinger, for ikke å snakke om andre advokatoppdrag. Og realinntekten blir lavere hvert år. Hvor lavt mener regjeringen at den skal? Og hvilken forutsigbarhet mener myndighetene at forsvarsadvokater, bistandsadvokater og rettshjelpsadvokater skal ha når vi planlegger for fremtiden? Tør vi ansette kontorhjelp eller en fullmektig, eller må vi tenke at betalingsevnen vil fortsette å falle? Tør vi fornye avtalen om leie av kontor? Mange gode og erfarne advokater svarer på slike spørsmål gjennom ganske enkelt å velge disse sakene bort.

Advokatforeningen er nå i streik på vegne av alle som jobber på den offentlige rettshjelpssatsen. Den direkte foranledningen er at regjeringen forsetter å svekke rettshjelpssatsen. Også etter at justisministeren i 2022 inngikk en skriftlig avtale med Advokatforeningen som skulle sikre satsen en bærekraftig utvikling.

Forsøkt alt

Det er de såkalte skyggeadvokatene som tar en for laget, og nedlegger sitt arbeid. Dermed blir det vanskeligere for Politiets Sikkerhetstjeneste og Etterretningstjenesten å gjøre jobben sin. Det er alvorlige saker som rammes. Finner vi dette uansvarlig? Nei, vi mener det er regjeringen som er uansvarlig. Gjennom tjue år har vi forsøkt alle muligheter for å få politikerne til å forstå hvor viktig det er for rettsstatens balanse og virkemåte at rettshjelpssatsen reguleres på en bærekraftig måte. Og vi har nådd igjennom til så og si hvert eneste parti. De er enige i problemet, enige i formålet, enige om viktigheten. Så lenge de er i opposisjon, riktig nok. I posisjon gir de pengene til politiet. Det gir bedre uttelling hos velgerne.

Derfor streiker vi. Vi har en dispensasjonsordning. Det gjør vondt hver gang vi avslår en dispensasjon, det føles som et stort ansvar å si nei. Å redde rettshjelpsordningen, slik at ikke også rettsstaten blir en forskjellsmaskin som forsterker samfunnets økende ulikheter i makt og penger, føles også som et stort ansvar. Jeg vil oppfordre alle som vil ha slutt på streiken, og/eller er opptatt av å bevare fri rettshjelp som velferdsgode og rettssikkerhetsgaranti, om å ringe og si ifra til Justisdepartementet. For alle kan møte statens gode advokater i retten, det være seg i en straffesak eller en sivil sak. Men ikke alle er Petter Stordalen.