Som Rett24 omtalte mandag, har Sivilombudet fått tingrettens kjennelse på at Kvitsøy kommune plikter å utlevere SMS-er en kommunestyrerepresentant har sendt i forbindelse med en byggesak.
Foranledningen er at tiltakshaver har klaget på at han ikke får innsyn i SMS-kontakten som har vært mellom en kommunestyrerepresentant og en nabo forut for behandlingen. De aktuelle SMS-ene skal ha blitt gjennomgått i forbindelse med et møte i kommunen, der byggesaken var tema.
Tvangsgrunnlaget
I kjennelsen legger tingretten til grunn at kommunen plikter å fremlegge bevis den «har hånd om eller kan skaffe til veie». Men hvordan skal kommunen gå frem for å få tak i SMS-er som den folkevalgte ikke ønsker å gi fra seg? Hvem er et eventuelt tvangsgrunnlag rettet mot?
– Vi forholder oss til kommunen som forvaltningsorgan i vår kontroll, på vanlig måte. I likhet med tingretten forutsetter Sivilombudet at både kommunen og kommunestyrerepresentanten vil følge tingrettens kjennelse når denne er rettskraftig, sier sivilombud Hanne Harlem.
Kommunen skal torsdag denne uken avgjøre om tingrettens kjennelse skal ankes. Kommunenes organisasjon KS er kommet til at dette er en prinsippsak for hele Kommune-Norge, og vil påta seg det økonomiske ansvaret for å bringe saken oppover i rettsapparatet.
– Hjelper ikke med tvangsgrunnlag
– Det hjelper ikke med noe tvangsgrunnlag overfor kommunen, ettersom kommunen ikke rår over SMS-ene, og heller ikke kan få tilgang til dem. Derfor har kommunen også argumentert at saken må avvises, sier Frode Lauareid fra KD-advokatene.
Han mener kommunen ikke kan sies å ha noen instruksjonsrett overfor forlkevalgte utenom det som skjer i kommunens møtevirksomhet.
– Arbeidsområdet til Sivilombudet overfor kommunen er kommunen som organ og «alle i dens tjeneste». Kommunen mener at en folkevalgt bare er en del av kommunen som organ, og står i tjeneste, når det er møte i folkevalgte organer. Instruksjonsrett er en forutsetning for å stå i tjeneste under noen. Skal folkevalgte kunne utøve rollen som ombud for innbyggere og andre, må det være rom for at denne kan utøves uten nedtegningsplikt og arkivplikt. Et ombud er ikke en byråkrat, sier Lauareid.
Han viser til at heller ikke Sivilombudet er underlagt offentlighetsloven.
– Det er sånn sett merkelig at Sivilombudet ikke forstår at dette er like viktig for en folkevalgt. Innbyggere må kunne ta opp en sak med sin folkevalgte uten at politiske motstandere og andre skal ha rapport om og innsyn i en slik kontakt. Dette griper inn i retten til vern av privatliv og korrespondanse, slik det er nedfelt i Grunnloven og EMK, sier Lauareid.
Fulgte i Statsforvalteren
Sør-Rogaland tingrett var sin kjennelse ikke enig i dette, og skrev:
«Retten er enig med Sivilombudet i at en kommunestyrerepresentant er i forvaltningens tjeneste når hun i kraft av verv hun er valgt til, deltar i saksforberedelse til og avgjørelse av forvaltningens saker. Retten mener at dette er noe annet enn politisk virksomhet, som ikke anses som forvaltningsmyndighet. Retten ser at det kan være gråsoner her, men mener at det tilligger Sivilombudets nærmere vurdering av Statsforvalterens avgjørelse.»
Før saken ble klaget til Sivilombudet, ble saken behandlet av Statsforvalteren. Også Statsforvalteren konkluderte med at tiltakshaver hadde krav på å få se SMS-ene, men kommunen har ikke villet rette seg etter dette vedtaket.
I et brev til Kvitsøy kommune skrev Lauareid tidligere i høst at det etter hans syn er «svært sannsynleg at denne saka vil hamna i Høgsterett, då dette spørsmålet ikkje har blitt prøvd rettsleg før, og spørsmålet er viktig for alle folkevalde i kommunar og fylkeskommunar».
