Disse sakene illustrerer to sider ved vår profesjon: Vi er autoritetstro og finner kildene ved å se tilbake. Når tro på autoriteter kobles med tilbakeskuende søk etter kilder, frakobles ofte selvstendige analyser – og risikoen stiger for at vi ikke etterlever kandidatløftet om å fremme rett og hindre urett.
I NAV-saken skygget denne tilbakeskuende og passive kildebruken for selvstendige undersøkelser, også i Høyesterett som uriktig dømte en NAV-klient til fengsel fordi landets øverste domstol – over 20 år etter EØS-avtalen – ikke så retten til fri bevegelse i EU/EØS (HR-2017-560-A). Han ble frifunnet etter gjenåpning (HR-2021-1453-S).
I Baneheia-saken har asymmetrien mellom partene – Kristiansen vs påtalemyndigheten da saken ble pådømt i 2002 – og at jurister ofte ser i retning samfunnets institusjoner og ressurssterke parter, trolig bidratt til det justisministeren har betegnet som «kanskje norgeshistoriens største rettsskandale».
Oppgjøret etter NAV- og Baneheia-sakene kan ikke isoleres til granskingene. Vi må som profesjon ta et oppgjør med oss selv. Vi må spørre om det er sider ved vår yrkesutøvelse, vår bruk av samfunnsmakten som jurister forvalter og vår kildebruk som gir risiko for katastrofer som i NAV- og Baneheia-sakene.
Vi må blant annet se på om det hierarkiske systemet i domstolene og forvaltningen sperrer for den frie tanke og selvstendighet i de lavere instansene, om rettsskandaler bør få konsekvenser for institusjoner og personer som er ansvarlige, og om vi som er på fakultetene kan styrke kandidatenes evne til å se når det er en særlig risiko for å gjøre urett.
