.JPG.jpeg?quality=85)
Bakteppet for saken er et overfall med kniv på Grønland i Oslo i 2021, der en mann senere ble dømt til seks år og ni måneders fengsel for drapsforsøk på en tilfeldig forbipasserende.
Grunnen til at saken nå er behandlet i Høyesterett, er at Borgarting lagmannsrett nedjusterte oppreisningsbeløpet, under henvisning til at fornærmede også ble tilkjent ménerstatning. Dette igjen basert på uttalelser Høyesterett kom med i 2014, da retten skrev:
«Deler av begrunnelsen for oppreisning vil ofte falle sammen med elementer i begrunnelsen for og utmålingen av ménerstatning. Prinsippet om at samme skade ikke skal dekkes to ganger tilsier derfor varsomhet med å utmåle oppreisningserstatning uavhengig av en eventuell ménerstatning, selv om det her ikke er tale om erstatning for økonomisk tap.»
Sa motsatt
Denne uttalelsen var et markert avvik fra det som til da hadde vært praksis. Spoler man tilbake til 2005, skrev nemlig Høyesterett:
«Det kan etter min oppfatning heller ikke gjennomføres noen reduksjon på grunn av tilkjent ménerstatning. (...) Selv om det finnes et grensefelt mellom ménerstatning og oppreisning hvor disse erstatningsformene kan gli noe over i hverandre, tar de som utgangspunkt sikte på å kompensere for forskjellige former for ulemper. Ménerstatning og oppreisning må derfor etter mitt syn behandles uavhengig av hverandre.»
Mente Høyesterett å fravike 2005-dommen gjennom dommen fra 2014? Eller var 2014-dommen et arbeidsuhell? Derom sier praksis intet, men i dommen Høyesterett avsa avsa onsdag, konstaterer retten at 2014-dommen kommenterer verken 2005-avgjørelsen, senere praksis, eller det at juridisk teori har sluttet opp om 2005-konklusjonen.
– Bør behandles uavhengig
Førstvoterende Cecilie Østensen Berglund skriver:
«Avgjørelsen i Rt-2014-392 er, så vidt jeg kan se, den eneste avgjørelsen fra Høyesterett der et noe annet syn er lagt til grunn. Selv om erstatningene kan gli noe over i hverandre, tar de som utgangspunkt sikte på å kompensere for forskjellige former for ulemper av ikke-økonomisk karakter. Mens ménerstatning er en ordinær erstatning, uavhengig av skyld hos skadevolderen, tilkjennes oppreisningserstatning bare ved personskader som er voldt forsettlig eller grovt uaktsomt og ved visse straffbare krenkelser. Oppreisningserstatning er dermed av en noe mer ekstraordinær karakter. Til tross for at oppreisning er blitt mer aktuelt i senere år, er den ikke ment å ta ménerstatningens plass. De to erstatningsformene bør derfor behandles uavhengig av hverandre, i tråd med hva som følger av Rt-2005-289.»
Dermed sender de fem dommerne – inkludert Henrik Bull, som også deltok forrige gang – 2014-avgjørelsen til prejudikatenes evige jaktmarker.
Gjenopplivning
– Høyesterett går tilbake til tidligere rettstilstand i forholdet mellom oppreisning og menerstatning, sier Magnus Jonsbråten fra Haver, som prosederte saken på vegne av skadelidte i saken.
– Avgjørelsen i HR-2014-790-A var overraskende, da det forelå et klart prejudikat for at det ikke skulle gjøres noe fradrag. Like overraskende var det at prejudikatet fra 2005 ikke en gang ble nevnt i 2014-dommen, hvor det ble satt til side. Nå har Høyesterett gjenopplivet prejudikatet fra 2005, slik at det etter gjeldende rett ikke skal foretas noen reduksjon i noen av erstatningspostene hvor skadelidte har krav på både oppreisning og menerstatning, sier Jonsbråten.
Hans kollega i Haver Advokatfirma, Carl Aasland Jerstad, har kritisert 2014-avgjørelsen i Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett forteller han.
– Dommen fra 2014 var etter min mening basert på et feilaktig rettslig grunnlag, og etablerte en rettstilstand som var meget uheldig, både av materielle og prosessuelle grunner, sier Jonsbråten.
Dommen finner du her.
