Over nyttår kommer ny versjon av idrettens antidopingregler, WADA-koden – utarbeidet av verdens antidopingbyrå WADA. Det gir anledning til noen tilbakeblikk.

Før den første versjonen av WADA-koden, i 2003, hadde de ulike internasjonale idrettsforbund sine egne dopingregler, og innholdet varierte sterkt. De fleste hadde regler med objektivt ansvar: Testet man positivt på forbudsstoff ble man idømt straff (utestengelse fra idrett) uten hensyn til skyld bak inntaket. Andre forbund hadde skyldansvar: straff betinget at man hadde inntatt stoffet i prestasjonsfremmende hensikt.

Også lengden av straff varierte. Enkelte forbund hadde livstids utestengelse ved første gangs overtredelse, andre fra to til fire år.

Splittelse

Reglene om objektivt ansvar førte til splittelse i idrettens øverste domsorgan, CAS. Én fløy blant dommerne anså slike regler som det eneste egnede. At uskyldige risikerte å bli dømt etter slike regler ble sett som en akseptabel kostnad i en effektiv kamp mot doping.

En annen fløy så slike regler som uakseptable. Idrettsutøvere er yrkesutøvere på linje med andre, og yrkesnekt (utestengelse) må betinge skyld, her som på andre livsområder. Men denne fløyen så det som riktig med såkalt omvendt bevisbyrde. Ved testing positivt er det utøver som må vise skyldfrihet eller lav skyldgrad, for å oppnå frifinnelse eller redusert straff. Den uskyldspresumsjonen man finner i sivil strafferett – at man skal anses uskyldig inntil dømt – hadde med andre ord ingen plass i dopingjussen.

WADA-koden kom i 2003 med et felles regelverk for alle idretter. Det omstridte temaet rundt ansvarsformer ble her gitt en mellomløsning. I utgangspunktet var det objektivt ansvar med normalstraff på to år ved testing positivt, men med utøvers adgang til å vise skyldfrihet, og ingen straff, eller uvanlig lav skyldgrad og straff ned til det halve av normalstraffen.

Senere versjoner, i 2009, 2015, 2021 og, nå, i 2027, har holdt faste ved disse grunnprinsippene, dog slik at straff ved forsett er blitt skjerpet til fire år, og ved graverende forhold, seks år.

Praksis om subjektiv skyld

Et tema av sentral betydning har vært: Hva skal til for at utøver kan vise skyldfrihet og dermed oppnå frifinnelse fra straff? Bestemmelsen har vært praktisert restriktivt av CAS, men eksempler på frifinnelse finnes:

I saken van Snick (CAS 2014/A/3475) ble en nederlandsk judoutøver frifunnet etter å ha testet positivt på kokain i konkurranse. Hun førte tilstrekkelige bevis for at hennes drikkeflaske med sannsynlighet var sabotert av en tredjeperson, sannsynligvis hennes tidligere trener som hun lå i klammeri med.

I saken Gasquet (CAS 2009/A/1926) ble en fransk tennisspiller frifunnet etter å ha testet positivt på kokain i konkurranse. Han førte tilstrekkelige bevis for at inntaket sannsynligvis var skjedd ved å ha kysset en kvinne (som viste seg å bruke kokain) på en nattklubb kvelden før han testet positivt. Slik overføring av forbudsstoff gjennom spytt var på den tiden ukjent, og han ble funnet skyldfri.

I saken mot en ukrainsk ishockeyspiller (CAS 2005/A/990) ble utøveren frifunnet etter å ha testet positivt på et steroid. Han førte tilstrekkelig bevis for at han hadde fått i seg stoffet under akuttopphold på et belarusisk sykehus, etter å ha fått illebefinnende som følge av en uvanlig hard takling under en ishockeykamp.

I saken Lawson (CAS 2019/A/6313) ble en amerikansk lengdehopper frifunnet etter å ha testet positivt på et steroid. Han førte tilstrekkelig bevis for at inntaket sannsynligvis var skjedd ved å ha spist en rett av storfekjøtt (som var «bolet» med steroider) på restaurant dagen før han testet positivt.

I riktig retning

Tilbake til WADA-kodens 2027-versjon, som trolig vil gjelde helt frem til 2033: Hvordan ser disse reglene ut i forhold til de tidligere?

En viktig utvikling er ulike særbestemmelser som er ment å myke opp rigide regler, for å oppnå økt grad av individuell rettferd. Enkelte er nye i 2027-versjonen, andre er videreutvikling av slike regler i 2015- og 2021-versjonene. Noen eksempler:

Særregler er gitt til beskyttelse av mindreårige ved at «gulvet» på ett års straff ved lav skyldgrad ikke gjelder her; straffen kan utmåles sømløst ned til kun advarsel.

Særregler er gitt for såkalte misbruksstoffer (party-dop), som kokain: Dersom utøver kan vise at slike stoffer er inntatt urelatert til idrettsprestasjoner, og utøver underkaster seg godkjent rusbehandlingsprogram, idømmes lavere straff enn ellers. Det er ikke idrettens oppgave å sanksjonere stoffmisbruk som samfunnsproblem.

Der inntak av forbudsstoff er skjedd av helsemessige grunner og utøver kan vise at medisinsk fritak (TUE – therapeutic use exemption) ville vært gitt dersom det hadde vært omsøkt, idømmes lav straff på to måneder. Straffverdigheten er her lavere enn ellers.

I hovedsak må det kunne sies at reglene går i riktig retning; de utbygges med typetilfeller og unntaksregler som gir økt grad av individuell rettferd. Men man kan også anlegge et mer kritisk blikk. Slike typetilfeller lot seg forutse allerede da WADA lagde de første reglene i 2003.

Hadde tankegangen den gang vært som nå, hadde man unngått at utøvere i mellomtiden ble idømt strenge straffer etter rigide regler som WADA nå ser har vært for rigide.