Når vilkårene i EØS-regelverket er oppfylt, har familiemedlemmer fra land utenfor EØS rett til å bo og arbeide i Norge. Også familiemedlemmer av norske borgere som har bodd i et annet EØS-land, kan på nærmere vilkår ha en slik rett. Reglene er gjennomført i utlendingsloven kapittel 13 og er lempeligere enn de alminnelige reglene om familieinnvandring.

Oppholdskortet etablerer ikke oppholdsretten, men bekrefter den. Den avledede oppholdsretten skal sikre at EØS-borgere reelt kan benytte retten til fri bevegelighet. EU- og EFTA-domstolen har understreket at begrensninger i familiemedlemmers oppholdsrett kan virke avskrekkende på utøvelsen av denne retten.

Seks måneder etter loven, flere år i praksis

Oppholdskort skal utstedes senest seks måneder etter at søknaden er levert, jf. utlendingsloven § 118 fjerde ledd og direktiv 2004/38/EF artikkel 10 nr. 1. Problemet er at utlendingsforvaltningen ikke overholder den.

Ifølge UDIs statistikkavdeling ble 63 prosent av de aktuelle sakene i 2023 behandlet etter seksmånedersfristen. I 2025 gjaldt dette fortsatt mer enn en tredjedel. Tallene viser heller ikke hele ventetiden. Oslo politidistrikt opplyser om inntil 16 ukers ventetid for timeavtale, som kommer i tillegg til UDIs oppgitte saksbehandlingstid.

Ved avslag oppgir UDI tre måneders behandlingstid for klagen. Opprettholdes avslaget, oppgir UNE 12–19 måneders ventetid. 

En person som uriktig får avslag, kan dermed måtte vente i mer enn to år på en endelig administrativ avklaring, selv om oppholdsretten har bestått hele tiden.

Hva er verdien av en frist som ikke håndheves?

Som advokat blir jeg jevnlig kontaktet av mennesker som ønsker bistand fordi seksmånedersfristen er overskredet. Noen har fått arbeidstilbud, andre skal begynne å studere. Mange lever med betydelig utrygghet fordi de ikke vet om og når oppholdsretten vil bli bekreftet.

Svaret er dessverre ofte det samme: Jeg kan hjelpe med å klage på et uriktig vedtak, men det er svært begrenset hva jeg kan gjøre med saksbehandlingstiden. Purringer, prioriteringsanmodninger og klager til Sivilombudet fører etter min erfaring sjelden til endring. Å engasjere advokat for å klage over ventetiden vil derfor ofte være dårlig bruk av klientens midler, selv når saksbehandlingstiden er lovstridig.

Oppholdsretten består riktignok uavhengig av om kortet er utstedt. Det hjelper imidlertid lite for den som må overbevise en arbeidsgiver eller offentlige myndigheter om retten til å arbeide, eller som møter problemer med folkeregistrering og BankID.

Når myndighetene bruker flere år på å bekrefte familiemedlemmers oppholdsrett, får saksbehandlingstiden nettopp den avskrekkende virkningen mot fri bevegelighet som EØS-rettens regler om opphold for familiemedlemmer skal motvirke.

Problemet gjelder også andre sakstyper. UNE oppgir eksempelvis 21 måneders behandlingstid for klager i arbeidssaker. De færreste arbeidsgivere kan holde en stilling åpen så lenge, og Norge risikerer dermed å miste etterspurt kompetanse.

Utfordringen synes delvis å ligge i forvaltningens avveining mellom å redusere risikoen for uriktige vedtak og å sikre effektiv saksbehandling. Grundighet er nødvendig, men rettssikkerhet krever også avgjørelser innen rimelig tid. En avgjørelse kan være juridisk riktig og likevel komme så sent at rettigheten den skulle beskytte, i praksis har gått tapt. Risikoen for slike rettstap bør bekymre forvaltningen like mye som risikoen for uriktige innvilgelser.