Burde vi allerede i 2019 forstått at EMK gir rett til erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning)?
Dette spørsmålet aktualiseres av en sak Høyesterett behandlet forrige uke. Saken gjelder en mor som i 2014 ble fratatt omsorgen for sitt nyfødte barn. Moren anfører at staten har krenket hennes rett til familieliv ved ikke å ha gjort nok for å legge til rette for gjenforening med barnet, og at krenkelsen gir rett til oppreisning etter EMK artikkel 13. Staten anfører at kravet er foreldet fordi moren mer enn tre år før søksmålet ble reist i 2023 burde ha forstått at EMK kunne gi grunnlag for oppreisning i norsk rett.
Fristberegningen
Vurderingen av morens oppreisningskrav må ta utgangspunkt i foreldelsesloven § 9, som innebærer at erstatningskrav foreldes dersom de fremsettes mer enn tre år etter at skadelidte fikk eller burde ha fått tilstrekkelig kunnskap om skaden og den ansvarlige. I mars i år fremhevet Høyesterett at fristen ved brudd på EMK ikke begynner å løpe før myndighetenes oppreisningsansvar var «så avklart at den skadelidte hadde rimelig grunn til å anlegge søksmål».
Da lagmannsretten behandlet morens oppreisningskrav, kom domstolen til at kravet var foreldet fordi det allerede høsten 2019 måtte fremstå som klart at EMK kunne gi grunnlag for å kreve oppreisning fra staten. Konklusjonen er problematisk fordi det i høyeste grad kan diskuteres om norsk rettspraksis i 2019 hadde avklart rettstilstanden (https://issuu.com/universitetsforlaget/docs/myndighetenes_oppreisningsansvar_for_brudd_p_emk?fr=sMzI5NjgzNTk1NTc). Vel så viktig er at lagmannsrettens konklusjon står i et spenningsforhold til EMDs dom i Haugen mot Norge (2024).
Haugen mot Norge
I Haugen mot Norge tilkjente EMD en far oppreisning for at myndighetene ikke gjorde nok for å forhindre at sønnen tok sitt eget liv i fengsel. Staten fikk ikke medhold i at klagen måtte avvises fordi faren kunne krevd oppreisning i norsk rett. EMD bygget på at det frem til Høyesteretts avklaringer i juni 2024 var uklart om EMK kunne gi grunnlag for oppreisning i norsk rett. EMD bygget dermed på at avdødes far på klagetidspunktet (2021) ikke hadde rimelig grunn til å anlegge oppreisningssøksmål for norske domstoler.
Selv om Haugen-dommen ikke direkte gjelder foreldelse, må dommen få konsekvenser for beregningen av den norske foreldelsesfristen. Når EMD bygger på at rettstilstanden før 2024 var så uklar at farens krav ikke kunne avvises, er det vanskelig å se at den samme uklare tilstanden kan føre til foreldelse etter norsk rett. Dersom nasjonal rett stiller strengere krav til skadelidte enn det EMD gjør for at en sak skal kunne bringes inn for domstolen, vil skadelidte lettere kunne få oppreisning fra EMD enn fra nasjonale myndigheter. Det vil i så fall ikke harmonere med EMKs subsidiaritetsprinsipp om at reparasjon først og fremst skal gis i nasjonal rett.
Se til Sverige
Subsidiaritetsprinsippet kan forklare hvordan Sveriges øverste domstol (Högsta domstolen) beregnet den svenske foreldelsesfristen i en dom fra 2024 (NJA 2024 s. 424). Domstolen bygget på at EMD hadde utpekt desember 2009 som tidspunktet da det i svensk rett ble avklart at EMK kunne fungere som oppreisningsgrunnlag. EMD la derfor til grunn at klager inngitt før dette tidspunktet ikke kunne avvises med henvisning til at klageren burde ha krevd oppreisning i svensk rett. Högsta domstolen kom til at dette måtte gjøre at den svenske foreldelsesfristen ikke kunne begynne å løpe før i desember 2009. En annen løsning ville vært vanskelig å forene med vilkårene for å bringe en sak inn for EMD.
Spørsmålet om når vi burde ha forstått at EMK kunne gi grunnlag for oppreisning, handler dermed ikke bare om tolkingen av norsk rettspraksis, men vel så mye om sammenhengen mellom det nasjonale og overnasjonale nivået. Subsidiaritetsprinsippet må begrunne at Högsta domstolens tilnærming har overføringsverdi til norsk rett. Det gjenstår å se hvilken tilnærming Høyesterett velger. Valget kan få stor betydning for forholdet mellom de norske foreldelsesfristene og EMK artikkel 13. (https://doi.org/10.18261/tfr.138.4.2).
