Husker du granatsaken på Bislett i fjor, der tenåringsgutter kastet granater mot en neglesalong? 16-åringen fra Stavanger, som ble dømt for å ha planlagt drap i Norge og England? Eller Bama-beslagene, der ett tonn kokain ble funnet i banankasser i Oslo?
Dette er eksempler på kriminalitet der ofre, gjerningspersoner eller narkotika krysser landegrenser. I slike saker har sjelden ett land alene nok myndighet, informasjon eller bevis til å løse saken.
Hvordan samarbeider politiet i Europa mot grenseoverskridende kriminalitet? Og hvilke utfordringer møter Norge fordi vi ikke er medlem av EU? Finnes det en mellomløsning som kan knytte oss tettere til EUs politisamarbeid?
Tredjelandsavtale
16-åringen fra Stavanger kunne neppe blitt dømt uten tett samarbeid mellom norsk politi og påtalemyndighet og kolleger i andre land. Han ble dømt for å rekruttere tenåringer til drap. Slik rekruttering til vold, drap og narkotikasmugling – crime as a service – skjer stadig oftere på nett.
Kriminaliteten er grenseløs. Internett, fraværet av indre grensekontroll i Schengen og moderne kommunikasjon gjør det enkelt å operere på tvers av landegrenser. Derfor må politiet samarbeide mer: De må dele informasjon, innhente bevis og få personer utlevert til etterforskning og straffeforfølgning.
Samtidig er politi og rettsvesen nasjonale institusjoner, bundet av egne lover, systemer og rettssikkerhetsgarantier. De kan ikke ukritisk dele opplysninger eller stole blindt på andre lands myndigheter. Feilinformasjon kan få alvorlige konsekvenser.
Deler av etterforskningen mot 16-åringen foregikk gjennom en operational task force i regi av Europol, EUs politisamarbeidsorgan. Europolsamarbeidet bygger på en enkel erkjennelse: Ingen land kan bekjempe dagens alvorlige kriminalitet alene.
Norge er ikke EU-medlem, men har en tredjelandsavtale med Europol. Norske politi- og tollmyndigheter kan ha folk i Europol-bygningen i Haag og delta i enkelte samarbeid. Task forces opprettes mot bestemte nettverk eller kriminalitetsformer, som det svenske Foxtrot-nettverket, som både 16-åringen og tenåringene i granatsakene er knyttet til. Nettverket opererer i hele Europa og kobles til drap, vold og omfattende narkotikakriminalitet. Granatangrepene og rekruttering av unge til vold viser at problemet også rammer Norge.
Begrenset rolle
Men Norges rolle i Europol er begrenset. Vi kan ikke selv foreslå opprettelse av en etterforskningsgruppe. Når norsk politi får delta, har de heller ikke samme direkte tilgang til informasjon som politifolk fra EU-land. Norske tjenestepersoner kan diskutere funn og få opplysninger fra kolleger, men ikke selv søke i alle databasene etter blant annet etterlyste, fingeravtrykk, reiseruter, våpen og videobevis.
Som en norsk politiutsending til Europol sa: «Det er som om de fra EU-landene er voksne og får tilgang til alt de vil av etterforskingsmateriale, mens de norske er underlagt foreldrekontroll. Det er frustrerende å ikke kunne se alt, og ikke kunne bidra med vår kunnskap»
Den direkte kontakten mellom politifolk fungerer godt. En norsk etterforsker kan ringe den norske Europol-desken og raskt bli satt i kontakt med riktig person i Frankrike, Sverige eller Spania. Slikt samarbeid er uvurderlig. Men kontakt erstatter ikke tilgang til bevis. Dersom norsk politi trenger en internettchat eller et fingeravtrykk fra et annet land, må det sendes en formell rettsanmodning. Det tar tid, ofte gjennom tungvinte diplomatiske kanaler.
EU-landene har enklere ordninger. Gjennom EUs bevisordre kan myndighetene i ett medlemsland be et annet om å sikre og oversende bevis innen korte frister. Ordningen bygger på gjensidig tillit mellom medlemslandenes politi- og påtalemyndigheter. Norge står utenfor denne mekanismen. Det samme gjelder tilgang til europeiske strafferegistre og enkelte ordninger for vern av personer med besøks- eller kontaktforbud.
Norge har riktignok flere avtaler med EU. Den europeiske arrestordren har gjort det enklere å få personer overlevert, og avtaler om gjensidig rettshjelp har styrket samarbeidet. Men EU utvikler stadig raskere og tettere verktøy, mens Norges tilknytning går saktere.
Dette er en fordel for de kriminelle.
Avhengige av goodwill
I forskningen min undersøker jeg hvordan norsk og utenlandsk politi forsøker å oppklare og stanse denne typen kriminalitet, og hvordan Norges status som tredjeland påvirker arbeidet. Det er inspirerende å se hva politi og påtalemyndighet får til sammen. Samtidig er det frustrerende å se barrierene de møter – barrierer de kriminelle ikke møter.
Dette er ikke et innlegg i EU-debatten. Det kan finnes en mellomløsning, omtrent som EØS-avtalen på det indre markedet. Norske aktører i Europol arbeider for at Norge og de to andre Schengen-landene utenfor EU skal få en særskilt status i den nye Europol-reguleringen som nå revideres: Ikke tredjeland på linje med alle land utenfor EU, men en mellomløsning.
En slik ordning kan gi Norge større tillit og tettere samarbeid: Bedre tilgang til Europols databaser, enklere bevisinnhenting og mulighet til å delta mer helhetlig i arbeidet mot alvorlig grenseoverskridende kriminalitet.
Men det er slett ikke sikkert at dette lykkes. Avgjørelsen ligger hos EU og medlemslandene, sammen med andre norske krav. Norge er i stor grad avhengig av EUs goodwill, uten nødvendigvis selv å strekke seg langt nok for eksempel for å gjennomføre alle EU-direktivene vi har forpliktet oss til gjennom EØS.
Kriminalitetsutviklingen er for alvorlig til at vi bare kan håpe på det beste. Skal færre tenåringer bestille, eller bli ofre for, drap, må norske politikere i enda større grad støtte politiets arbeid for en særskilt status i det europeiske politisamarbeidet.
