Tvisten Høyesterett nå har behandlet, gjelder en paragraf som bare én gang tidligere er blitt benyttet i det hele tatt, og som aldri før har vært behandlet av domstolene. Bestemmelsen handler om fordelingen av oljeressurser i blokker som sameies av flere selskaper.

Etter petroleumsloven § 4-7 har departementet myndighet til å avgjøre fordelingen dersom selskapene ikke blir enige seg imellom. Og det er de ikke blitt i dette tilfellet: Selskapet Vår Energi mener seg forfordelt for rundt 10 milliarder kroner. Motpartene er staten, Conocophillips, Equinor, og Petoro AS.

Annonse

Vil du jobbe med juridiske problemstillinger knyttet til fornybar energi og sikker kraftforsyning?

Sted: Oslo, Tønsberg

Søknadsfrist: 2026-11-08

Salærfest

Vår Energi har tapt i begge underinstansene. For dette er de dømt til å dekke motpartenes sakskostnader på til sammen rundt 40 millioner kroner. Nå har de tapt også i Høyesterett. Dermed krabber sakskostnadene til motparten opp ytterligere fem millioner kroner. Det aller meste av dette går til å dekke regningene fra et Wiersholm-team, som har representert Conocophillips.

I tillegg kommer Vår Energis regninger til egne advokater. De er fra Schjødt, og leverte salæroppgaver på 14 millioner i tingretten, 8,4 millioner i lagmannsretten og 4,7 millioner kroner i Høyesterett. De totale sakskostnadene for begge sider i tre instanser ligger da an til å bli nærmere 80 millioner kroner, om man inkluderer alle poster.

Vil ikke overprøve departementet

I Høyesterett kokte spørsmålet ned til hvor langt domstolenes prøvingsrett strekker seg etter den konkrete bestemmelsen i petroleumsloven. Staten dukker her opp på begge sider av bordet – både som kommersiell oljeaktør og som departemental reguleringsmyndighet, men Høyesterett mener likevel at domstolene ikke har adgang til å overprøve departements vurdering.

Konkret handler det om hvorvidt flere lommer av hydrokarboner nede i fjellet skal regnes som én enhet, fordi de er «i kommunikasjon», eller som flere separate forekomster. Høyesteretts flertall skriver blant annet:

« Domstolene vil i utgangspunktet kunne prøve departementets rettsanvendelse. Videre kan det prøves om vedtaket ligger innenfor departementets kompetanse, herunder om lovens vilkår om «tvilstilfelle» er oppfylt. I samsvar med alminnelige prinsipper vil domstolene også kunne prøve departementets saksbehandling, om skjønnet er tilstrekkelig bredt og saklig, og om resultatet ikke er åpenbart urimelig. Både prøving av om det foreligger et «tvilstilfelle», av saksbehandlingen, og av om det foreligger myndighetsmisbruk, vil også kunne innebære en prøving av faktum. Det som ikke kan prøves, er de vurderingene av faktiske forhold som inngår som en del av den petroleumsfaglige vurderingen.

(...)

Jeg kan ikke se at begrensninger i prøvingen knyttet til den faktiske vurderingen av hva som anses å være en petroleumsforekomst, kommer i strid med grunnleggende rettssikkerhetshensyn. Det dreier seg om avgjørelser truffet under forvaltningen av statens petroleumsressurser. Begrensningene er knyttet til utpreget faglige vurderinger som krever omfattende medvirkning fra høyt kvalifisert personell innenfor ulike fagområder.» 

– Høyesteretts flertall har konkludert med at domstolene ikke kan prøve om et vedtak om fordeling av deltakerandeler bygger på et korrekt faktisk grunnlag. Høyesteretts flertall mener dette gjelder selv om den faktiske vurderingen knytter seg til anvendelsen av en privatrettslig avtale. Avgjørelsen var ikke i tråd med hva Vår Energi hadde ønsket, men Vår Energi tar avgjørelsen til etterretning, sier Hallvard Gilje Aarseth fra Schjødt, som har representert oljeselskapet.

– Når det gjelder innholdet i selve avgjørelsen, har flertallet blant annet lagt vekt på at det er snakk om en avgjørelse truffet under forvaltning av statens petroleumsressurser og at de faktiske vurderingene som det var snakk om å overprøve var teknisk kompliserte. At flertallet vurderer det slik, må man bare akseptere, sier Gilje.

Dissens

Mindretallet, dommer Are Stenvik, er ikke enig med sine fire kolleger på akkurat dette punktet. I en dissens skriver han:

«Jeg vil (...) bemerke at prøvingen av om et forvaltningsvedtak bygger på rett faktum, ligger i kjernen av domstolenes legalitetskontroll. Dette innebærer at man bør være tilbakeholden med å oppstille prosessuelle eller materielle begrensninger i domstolskontrollen uten noenlunde sikre holdepunkter (...).

Bevistemaets art gir etter mitt syn ikke grunnlag for å begrense domstolskontrollen. Det at faktum ikke kan observeres direkte, og at avgjørelsen av den grunn må bygge på komplekse faglige vurderinger, er ikke enestående og er i seg selv ikke et argument for at faktum skal være unndratt rettslig prøving.

Jeg kan heller ikke se at det foreligger holdepunkter for at det har vært lovgivers mening å begrense domstolenes kompetanse til å prøve om vedtak etter petroleumsloven § 4-7 andre ledd siste punktum bygger på riktig faktum. Hvis en slik begrensning hadde vært tilsiktet, ville jeg forventet at den kom klart til uttrykk i lovtekst og forarbeider. Dette gjelder ikke minst fordi en innskrenkning i den alminnelige domstolskontrollen med faktum etter mitt syn reiser grunnleggende rettssikkerhetsspørsmål, som i så fall burde vært drøftet nærmere.»

Høyesteretts dom finner du her.