Innlåsning og faktisk isolasjon i norske fengsler er et stadig aktuelt tema. Senest tirsdag 4. mars overleverte Sivilombudet en melding til Stortinget om nettopp dette. Meldingen kommer i kjølvannet av Sivilombudets brev til Kriminalomsorgen fra 5. november 2024, hvor det ble varslet om høy risiko for umenneskelig og nedverdigende behandling av innsatte i Oslo fengsel.

I en nylig avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett (LB-2024-181288) fastslo retten at slik omfattende isolasjon og innlåsning – men som er på under 22 timer i døgnet slik som i Høyesteretts avgjørelse i HR-2019-2048-A – skulle kompenseres ved straffutmålingen.

Skyldes reessursmangelen

I Sivilombudets brev fra november ble det varslet at de innsatte i Oslo fengsel kunne holdes innelåst på cellen nesten hele døgnet, selv om det ikke er truffet en beslutning om isolasjon fra hverken domstolen eller fengslene. I både brevet fra november 2024 og i meldingen som ble levert i går, fremheves det at den omfattende innlåsningen ofte skyldes ressursmangel i form av manglende arbeid- eller skoletilbud og få ansatte, samt at det ikke er egnede fellesarealer i fengslene. Dette medfører en svært begrenset mulighet for meningsfull menneskelig kontakt – begrunnet i forhold utelukkende på fengselets side, og som ikke kan lastes den innsatte på noe vis.

Det er nettopp slike forhold den tiltalte i Borgarting lagmannsretts sak var underlagt i Oslo fengsel over en tomåneders periode. Det ble derfor anført at belastningene ved cirka 21 timers isolasjon i døgnet har så store likhetstrekk med annen isolasjon at den burde kompenseres i straffutmålingen. Slik isolasjon, selv om den ikke overstiger 22 timer i døgnet, kan få svært skadelige virkninger. Varetektsoppholdet blir dermed vesentlig mer byrdefullt enn hva det egentlig skal være.

Rettens vurdering

Lagmannsretten sluttet seg til denne argumentasjonen. Retten viste til at restriksjoner i fellesskap med andre er et inngrep etter EMK artikkel 8, som bare er i tråd med menneskerettskonvensjonen dersom det hjemles i lov, har et legitimt formål og er nødvendig.  Det ble deretter uttalt at bygningsmessige forhold i Oslo fengsel og mangel på personell ikke kunne legitimere den inngripende innlåsningen. Lagmannsretten konkluderte derfor med at

En så omfattende innlåsning som i As tilfelle kan ikke anses som «nødvendig» etter EMK artikkel 8 andre ledd. […]»

Sett hen til at varetektsperioden derfor var svært tyngende for den innsatte, og ikke nødvendig etter EMK artikkel 8 annet ledd, kom retten til at straffen skulle reduseres med ytterligere en måned som følge av dette. Sett hen til at den tiltalte, som nevnt, hadde vært underlagt slike varetektsforhold i rundt to måneder, innebærer dette at fradraget er omtrent tilsvarende som ved isolasjon i 22 timer eller mer, slik som Høyesterett la til grunn i HR-2019-2048-A – altså at to dagers isolasjon kompenseres med ytterligere en dags varetektsfradrag. 

Viktig påminnelse

Avgjørelsen gir en viktig påminnelse om at to timers fellesskap eller mer om dagen ikke automatisk er i samsvar med våre menneskerettslige forpliktelser. Det at Høyesterett i HR-2019-2048-A uttalte at isolasjon på 22 timer eller mer skal kompenseres som fullstendig isolasjon, betyr ikke at alt annet er akseptabelt eller i samsvar med vår internrett eller menneskerettighetene.

I årevis har både forsvarere og frivillige organisasjoner slått alarm om omfattende innlåsning og isolasjon i norske fengsler. Vi vet at dette kan få langvarige skadevirkninger for den enkelte innsatte. Denne typen soningsforhold, som i realiteten er begrunnet i kriminalomsorgens ressursmessige situasjon, og ikke i forhold hos den enkelte innsatte, må reduseres. Avgjørelsen i HR-2019-2048-A og arbeidet som ligger bak dommen var et viktig første steg, men vi kan ikke nøye oss med det. Dommen i LB-2024-181288 tar dette arbeidet et skritt videre i riktig retning, og viser at domstolene er helt essensielle for å arbeide systematisk mot innlåsning og isolasjon av innsatte.

Avgjørelsen kan derfor være et nyttig verktøy ved å bidra til flere rettslige skranker fra domstolene som både kan begrense og kompensere for denne typen behandling.