Forhistorien til dommen som kom fredag, er en akutt omsorgsovertakelse fra 2014. Moren brakte vedtaket for domstolene, som opprettholdt beslutningen. Høyesteretts ankeutvalg avslo anken i 2017.

Moren fastholder at vedtaket krenket hennes rett til familieliv etter EMK artikkel 8, og gikk til søksmål om oppreisning i 2023. Pengekrav foreldes som kjent etter tre år, men denne saken reiser spørsmålet om når denne tre års fristen begynner å løpe for krav om oppreisning etter brudd på EMK.

At staten kan holdes økonomisk ansvarlig for EMK-krenkelser følger direkte av EMK, og menneskerettsdomstolen tilkjenner regulært slike oppreisninger hver gang den konstaterer krenkelse. Men hvorvidt denne hjemmelen kan brukes direkte i nasjonale domstoler, har vært et mye diskutert spørsmål i mange år. Ikke minst fordi EMK ikke sier noe direkte om at kommuner kan holdes ansvarlig for EMK-krenkelser.

Dissens

Et sentralt poeng er at norsk erstatningsrett tradisjonelt har krevd lovhjemmel for å tilkjenne oppreisning. Den norske bestemmelsen om oppreisning stiller krav forsettlig eller grovt uaktsom skadevoldelse. Dette vil sjelden ramme myndighetsutøvelse. Mange har derfor diskutert om EMKs bestemmelse om oppreisning kan være hjemmel direkte, og Høyesterett avsa to prinsippdommer om dette i 2024.

Saksøkeren har anført at det først var ved de to dommene fra 2024 at en foreldelsesfrist begynte å løpe. Dette fordi det før dette ikke var tilstrekkelig klart om det eksisterte noe krav. I dommen Høyesterett avsa fredag, legger flertallet til grunn at det allerede i mange år før dette var sikker rett at man kunne ha krav på oppreisning for krenkelse av EMK. Spørsmålet var bare hvilken hjemmel, mener førstvoterende Lars Marius Heggberget:

«A har anført at myndighetenes oppreisningsansvar for menneskerettsbrudd først ble tilstrekkelig avklart i norsk intern rett 26. juni 2024 gjennom avgjørelsene i HR-2024-1169-A og HR-2024-1170-A. I disse kom Høyesterett til at henholdsvis en kommune og staten var oppreisningsansvarlige for krenkelser av EMK. Jeg finner det klart at avgjørelsene fra 2024 ikke kan tas til inntekt for at det tidligere var uklart om staten kunne bli holdt erstatningsansvarlig for konvensjonsbrudd. Tvert imot fremgår det uttrykkelig av begge avgjørelsene at det ikke var tale om etablering av en ny ansvarsform i norsk rett (...). Også før juni 2024 var det etter min mening på det rene at staten ville kunne være erstatningsansvarlig for ikke-økonomisk tap som følge av krenkelse av EMK.

Jeg viser til at EMK ble gjort til norsk intern rett gjennom menneskerettsloven i 1999. Som følge av dette er konvensjonen gjeldende som norsk lov med forrang, jf. menneskerettsloven §§ 2 og 3. Dette gjelder også plikten etter EMK artikkel 13 til å sørge for effektive rettsmidler for reparasjon av konvensjonsbrudd, herunder nødvendig kompensasjon for ikke-økonomisk tap.

(...) 

Den uklarheten som gjorde seg gjeldende i tilknytning til statens oppreisningsansvar før 2024, gjaldt altså først og fremst ansvarets rettslige forankring, ikke at det eksisterte et slikt ansvar for staten. Hjemmelsspørsmålet er ikke rettsusikkerhet som er til hinder for at foreldelsesfristen etter foreldelsesloven § 9 nr. 1 starter å løpe. Jeg nøyer meg med å vise til at det fortsatt ikke er entydig avklart hvorvidt oppreisningsansvar for EMK-krenkelser skal forankres direkte i EMK artikkel 13 eller i ulovfestet rett (...). For å ilegge private borgere oppreisningsansvar, gjelder derimot i utgangspunktet et krav om lovhjemmel, jf. Rt-2015-1324 avsnitt 14.»

– Kan spekulere

Saksøkers prosessfullmektig, Christian Piene Gundersen, mener dommen kolliderer med Høyesteretts egen dom fra mars i år der førstvoterende i avsnitt 92 skrev:

«Frem til HR-2022-401-A hersket det usikkerhet både om en kommune kunne pådra seg erstatningsansvar dersom den ikke oppfylte sine forpliktelser til å sikre menneskerettighetene, hva som i så fall skulle til, og hva som var det rettslige grunnlaget for krav om oppreisning. Disse spørsmålene ble i det vesentligste avklart i 2022-kjennelsen og i HR-2024-1169-A.»

– Flertallets standpunkt om at det er uten betydning at staten i praktisk talt alle saker før 2024 har anført at norsk rett ikke ga grunnlag for et slikt krav, innebærer at den samme staten som er ansvarlig for å oppfylle Norges EMK-forpliktelser, kan spekulere i ikke å gjøre det og likevel få Høyesteretts velsignelse, sier Gundersen. 

Dette poenget er også mindretallet i forrige ukes dom innom. I dissensen skriver dommer Tonje Vang:

«Førstvoterende legger til grunn at usikkerheten om oppreisningsadgangen før de to avgjørelsene i 2024 bare gjaldt den rettslige forankringen av et ellers etablert EMK-oppreisningsansvar. Dette er jeg ikke enig i. Etter mitt syn gjaldt usikkerheten før avgjørelsene i 2024 ikke bare det rettslige grunnlaget, men også om det etter norsk rett overhodet forelå et EMK-oppreisningsansvar for staten.

(...)

Jeg nevner at det også i HR-2026-704-A er lagt til grunn at det hersket usikkerhet om hva som var det rettslige grunnlaget for krav om oppreisning, og at spørsmålet i det vesentlige ble avklart i HR-2024-1169-A avsnitt 92.»

Annonse

Advokat / Advokatfullmektig skatt

Sted: Oslo

Søknadsfrist: Snarest

Kritisk

Advokat Ole-Gunnar Nordhus skrev i sin tid doktorgrad om dette temaet, og har engasjert seg i debatten her i Rett24 helt siden 2021. Han mener sist ukes dom, sett i sammenheng med Tolga-dommen fra i vår, skaper forskjellige regler for stat og kommune.

– Selv om det i utgangspunktet er nasjonale myndigheters oppgave å tolke nasjonal rett, må det skje innenfor konvensjonens rammer. Flertallet legger opp til at oppreisningskrav mot staten i utgangspunktet foreldes langt tidligere enn tilsvarende krav mot kommunene. Dette er vanskelig å harmonere med at EMD på det overnasjonale nivået ikke skiller mellom stat og kommune. Behovet for reparasjon avhenger i utgangspunktet ikke av hvilke myndigheter som har krenket EMK. Når skillet mellom stat og kommune likevel blir avgjørende for beregningen av den nasjonale foreldelsesfristen, vil det kunne bli vanskelig å forsvare i fremtidige saker for EMD. Samtidig kan det være et uskarpt skille mellom stat og kommunes oppreisningsansvar for EMK-brudd. Derfor kan det fremstå som inkonsekvent at fristberegningen blir så forskjellig som det flertallet legger opp til, sier Nordhus.

Høyesteretts dom finner du her.