Sakkyndige vurderinger kan få avgjørende betydning i straffesaker. Samtidig gjelder de ofte spørsmål domstolene har begrensede faglige forutsetninger for å etterprøve.

Etter straffeprosessloven § 147 skal rettsmedisinske erklæringer forelegges Den rettsmedisinske kommisjon for kontroll. Ordningen skal sikre kvaliteten på rettsmedisinsk sakkyndighet og er begrunnet i viktige rettssikkerhetshensyn.

Ordningen reiser likevel et prinsipielt spørsmål. Hvor stor innflytelse kan et organ utenfor domstolene få over det faglige grunnlaget for en straffedom uten at det utfordrer domstolens selvstendige ansvar for avgjørelsen?

Domstolens ansvar

Utgangspunktet er at domstolen selv har ansvaret for avgjørelsen i straffesaken. Straffeprosessloven § 294 pålegger retten å sørge for at saken blir fullstendig opplyst. Bestemmelsen uttrykker samtidig et mer grunnleggende ansvar for at avgjørelsen bygger på et tilstrekkelig og forsvarlig grunnlag.

Ansvaret har også en konstitusjonell side. Maktfordelingsprinsippet bygger på et grunnleggende skille mellom den dømmende og den utøvende makt. Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6 stiller samtidig krav om uavhengige og upartiske domstoler. Retten skal selv foreta den endelige vurderingen av det faktiske og rettslige grunnlaget for avgjørelsen. Dette ansvaret kan ikke overføres til andre, verken formelt eller reelt.

DRK skal kontrollere den faglige kvaliteten på den sakkyndige erklæringen, herunder dens premisser, metode og begrunnelse. Kontrolluttalelsen binder ikke retten og avgjør verken hvilken bevisverdi erklæringen skal ha eller om den kan legges til grunn i saken. Den inngår som en del av rettens avgjørelsesgrunnlag.

Denne formelle avgrensningen løser likevel ikke problemet. Behovet for sakkyndighet oppstår nettopp fordi retten mangler den spesialiserte kunnskapen vurderingen krever. Den samme begrensningen gjør seg gjeldende når retten skal etterprøve DRKs kontroll.

En uttalelse om at DRK ikke har vesentlige merknader, kan derfor få karakter av et kvalitetsstempel. Dersom kontrolluttalelsen i praksis blir bestemmende for om erklæringen legges til grunn, har kommisjonen ikke formelt overtatt bevisvurderingen, men dens vurdering kan få avgjørende betydning for hvilke faglige premisser retten bygger på.

Det avgjørende er derfor ikke bare DRKs formelle kompetanse, men hvilken faktisk innflytelse kommisjonens vurderinger får.

Tilknytningen til den utøvende makt

Problemstillingen får ytterligere en konstitusjonell dimensjon ved DRKs organisatoriske plassering. Kommisjonens medlemmer og ledelse oppnevnes av Justis- og beredskapsdepartementet, mens sekretariatsfunksjonen ivaretas av Statens sivilrettsforvaltning, som er underlagt departementet. DRK er dermed organisatorisk knyttet til den utøvende makt.

Den organisatoriske tilknytningen innebærer ikke i seg selv at departementet kan instruere kommisjonen i dens faglige vurderinger. Maktfordelingsprinsippet utfordres likevel dersom et organ organisatorisk knyttet til den utøvende makt gjennom sin lovbestemte kontrollfunksjon i praksis får avgjørende innflytelse over det faglige grunnlaget for den dømmende virksomheten.

Det prinsipielle problemet ligger dermed i selve konstruksjonen. Den utøvende makt har gjennom DRKs organisatoriske plassering en institusjonell tilknytning til kontrollen av et bevisgrunnlag som det etter maktfordelingsprinsippet er domstolenes ansvar å vurdere. At adgangen til offentlig innsyn i DRKs kontrollvirksomhet samtidig er begrenset, forsterker spørsmålet om kommisjonens institusjonelle stilling (offentlighetsloven § 2 fjerde ledd).

Tilknytningen til påtalemyndigheten

Også måten DRKs medlemmer utpekes på, reiser prinsipielle spørsmål. Medlemmene oppnevnes av Justis- og beredskapsdepartementet etter innstilling fra et råd hvor både leder og nestleder tilhører påtalemyndigheten. Påtalemyndigheten er part i straffesaken og vil regelmessig påberope seg sakkyndigerklæringer som har vært underlagt DRKs kontroll.

Det kan stilles spørsmål ved om påtalemyndigheten bør ha en så sentral rolle i prosessen som leder frem til oppnevningen av medlemmene i organet som skal kvalitetskontrollere sakkyndigerklæringene. Problemstillingen gjelder institusjonell avstand mellom straffesaksaktører og kontrollorgan. En bredere sammensetning av innstillingsrådet, f.eks. med representasjon fra forsvarersiden, kunne gitt ordningen en bedre balanse.

Forholdet mellom §§ 147 og 294

Straffeprosessloven §§ 147 og 294 regulerer ulike oppgaver. Mens DRK foretar faglig kvalitetskontroll, avgjør domstolen hvilken betydning erklæring og kontrolluttalelse skal få.

Straffeprosessloven § 294 gir retten et selvstendig ansvar for at det samlede avgjørelsesgrunnlaget er forsvarlig. En kontrolluttalelse uten merknader fritar derfor ikke retten fra å vurdere erklæringens premisser og usikkerhet, forholdet til den øvrige bevisførselen og behovet for ytterligere opplysninger.

Den lovbestemte kontrollen etter § 147 kan dermed ikke redusere rekkevidden av domstolens ansvar etter § 294. Hvis kontrolluttalelsen i praksis erstatter rettens selvstendige vurdering, forskyves den funksjonsfordelingen bestemmelsene bygger på. Dette er ikke bare et spørsmål om hvordan domstolene bør forholde seg til DRKs uttalelser. Det reiser også spørsmål om ordningen i praksis fungerer i samsvar med lovens forutsetning om at DRK skal kontrollere det sakkyndige arbeidet, mens ansvaret for avgjørelsesgrunnlaget ligger hos retten.

Innen rettspsykiatri er spørsmål stilt om sakkyndige i tilstrekkelig grad synliggjør usikkerhet ved deres faglige konklusjoner (Rett24: Når risiko blir straff). Hvis usikkerhetsfaktorer ved sakkyndigvurderinger heller ikke fanges opp gjennom DRKs kontroll, vil retten ha begrensede forutsetninger for å foreta den selvstendige vurderingen § 294 forutsetter. Baneheia-utvalget og psykiatrisk forening har begge påpekt mangler ved DRKs kvalitetssikringssystem (Rett24: Rettspsykiatrisk sakkyndighet har et forbedringspotensial).

En uproblematisk ordning?

Det kan på denne bakgrunn spørres om den formelle avgrensningen av DRKs kompetanse gir et tilstrekkelig bilde av ordningen. At kommisjonen ikke treffer avgjørelser og ikke formelt binder domstolene, sier lite om hvilken betydning kontrollen får når retten selv har begrensede forutsetninger for å etterprøve den. Spørsmålet om domstolenes uavhengighet oppstår når kommisjonens faktiske innflytelse får en rekkevidde som utfordrer rettens selvstendige ansvar for avgjørelsesgrunnlaget.

Det er derfor grunn til å spørre om DRK-ordningen bare understøtter domstolenes dømmende virksomhet, eller om den samtidig innebærer en institusjonell forskyvning som hittil har vært viet for liten konstitusjonell oppmerksomhet.