I statsråd 20. mars 2026 oppnevnte regjeringen et utvalg som skal utrede lagmannsrettens funksjon og saksbehandling både i sivile saker og i straffesaker. Formålet er ifølge mandatet å sikre et godt grunnlag for en oppdatert regulering av ankebehandlingen i lagmannsretten, som gir en mer effektiv saksavvikling for både samfunnet og partene, samtidig som den fortsatt sikrer en forsvarlig og rettssikker prosess. Utvalget ledes av lagmann Nils Asbjørn Engstad.

Les: Vurderer å innføre regel som nekter partene å introdusere nye beviser i ankeinstansen

Ambisjonen er at lagmannsretten i større grad skal være en reell ankeinstans i den forstand at behandlingen i lagmannsretten skal være en konsentrert overprøving av omtvistede deler av tingrettens dom, og at lagmannsretten i mindre grad, slik det oftest er nå, foretar en fullstendig ny behandling, altså behandler hele saken forfra som om ingenting har skjedd i tingretten.

Lyd og bilde

Utgangspunktet vil da være at faktum i saken blir etablert i tingretten. Bevisførselen skjer der. Lagmannsretten gjenbruker bevisene og har derved samme faktagrunnlag for sin behandling som tingretten hadde. Dette reiser blant annet spørsmål om hvordan lyd- og bildeopptak fra tingretten skal gjenbrukes, om det bør være økt skriftlighet ved anke over dom, om dagens regler om ankesiling bør endres, og om det bør innføres regler om forenklet ankebehandling, herunder om forberedende dommer bør kunne treffe flere avgjørelser alene.

Utvalget skal ikke vurdere om det i større grad skal være «konsentrert overprøving», men hvordan dette skal skje. En slik omlegging krever omfattende regelendringer. Det er innlysende at en slik omlegging av ankebehandlingen i lagmannsretten også får store konsekvenser for behandlingen i første instans i tingretten.

Kan svulme opp

Som ett eksempel nevner jeg at utvalget etter sitt mandat skal vurdere og foreslå mer vidtgående regler om preklusjon mellom tingretten og lagmannsretten i sivile saker. Dette vil innebære at som utgangspunkt skal alle anførsler fremmes og alle bevis påberopes i tingretten; det er da «toget går». Man kan ikke – slik det nok ikke sjelden er nå – betrakte hovedforhandlingen i tingretten som en generalprøve før slaget skal stå i lagmannsretten.

Det sier seg selv at faren ved omfattende preklusjonsregler er at sakene vil svulme opp i tingretten fordi partene for sikkerhets skyld må ta med alt. Man må derfor sikre at tingretten har eller får de prosessuelle verktøy som trengs for å motvirke en slik uønsket sideeffekt.

Som kjent henger alt sammen med alt, også i prosessen. Etter mitt syn er det derfor underlig at tingrettene ikke er representert i utvalget. Denne mangelen bør rettes ved at utvalget snarlig suppleres.

KI-kompetanse

Det står også i utvalgets mandat at utvalget skal «skal se hen til mulighetene innenfor kunstig intelligens der det anses relevant». Dette er det imidlertid ikke tatt hensyn til ved sammensetningen av utvalget. Det bør derfor vurderes om ikke utvalget også bør tilføres kompetanse på KI.

Utvalget har fått frist til 30. september 2027. Når det tas hensyn til sluttredigering og trykningstid, innebærer dette i praksis at utvalget må være ferdig med sitt arbeid før sommerferien i 2027. Et drøyt år er meget kort tid til et så omfattende og viktig arbeid. Det er for øvrig et spørsmål om det i det hele tatt er mulig å utrede tilstrekkelig grundig alle de temaer som mandatet omhandler, innenfor den fastsatte tidsramme og med den ressurs utvalget har fått. Til sammenligning nevnes at Tvistelovutvalget ble oppnevnt i april 1999 og leverte NOU 2001:32 i desember 2001, at Straffeprosessutvalget ble oppnevnt i juni 2014 og leverte NOU 2016: 24 i november 2016, samt at Domstolkommisjonen som ble oppnevnt i august 2017, leverte NOU 2019:17 i oktober 2019 og NOU 2020:11 i september 2020.