«Her har det skjedd en feil, og det tar vi på alvor.»

Slik kommenterer sorenskriveren i Hardanger og Voss tingrett at retten i en kjennelse nylig gjenga ni avsnitt med anførsler som saksøkeren ikke hadde gjort gjeldende. Dette samtidig som retten unnlot å behandle den anførsel som saksøkeren hadde gjort gjeldende. Også saksøktes anførsler ble gjengitt uriktig.

Tingrettens kjennelse ble etter anke opphevet av lagmannsretten. Saken har fått stor oppmerksomhet fordi sorenskriveren har erkjent at tingrettens dommer – uten å opplyse om det – brukte kunstig intelligens ved avgivelsen av kjennelsen.

I stedet for selv å gjengi partenes anførsler, overlot dommeren arbeidet til en språkmodell. Det er vanskelig å se for seg en mer grunnleggende svikt i dommergjerningen.

En grense

Ifølge Domstoladministrasjonens utkast til nye retningslinjer, kan domstolene bruke kunstig intelligens til støtte i skrivearbeidet – for eksempel ved utforming, strukturering eller språklig bearbeiding av tekst.

Retningslinjene inneholder intet om at domstolene må opplyse om KI-bruken.

Domstolenes bruk av kunstig intelligens reiser viktige spørsmål. Rettens kompetanse bygger på den klare forutsetning at det er dommeren som skal formulere begrunnelsen. Dommeren kan bruke hjelpemidler, som tekstbehandlingsprogram og sekretærstøtte. Dommeren kan også be om hjelp fra rettens utredere.

Men det går en grense.

Det er dommeren som har ansvaret for dommen. Dette ansvaret kan hun ikke overlate til en språkmodell. Det holder ikke at dommeren signerer avgjørelsen. Avgjørelsens materielle begrunnelse må rent faktisk være formulert av retten.

Ifølge Domstoladministrasjonen kan retten ikke bruke KI til bevisvurdering, rettsanvendelse eller subsumsjon. Heller ikke til å avgjøre hvilke faktiske eller rettslige premisser resultatet skal bygge på. Dommeren skal selv vurdere bevisene, anvende jussen og begrunne resultatet.

Form og innhold

Når Domstoladministrasjonen åpner for at retten kan bruke kunstig intelligens for å forbedre avgjørelsens språk, struktur og klarhet, bygger retningslinjene på en forutsetning om at det er forskjell på begrunnelsens språk og innhold.

Det kan det også være, men ikke alltid.

Endrer man begrunnelsens språk, struktur og klarhet, endrer man fort også dens materielle innhold. Som Høyesterettsdommer Arnfinn Bårdsen skriver i artikkelen «Å forstå og bli forstått» (2018), er avgjørelsens form og innhold uløselig knyttet sammen.

Det er gjennom det fysiske skrivearbeidet at dommeren kan oppdage svakheter, motargumenter og nyanser i sine premisser. Dette er en prosess som svekkes dersom retten kan overlate til KI å bearbeide avgjørelsens språk, struktur og innhold.

Det er begrunnelsens formulerte tekst som forklarer partene og overordnede domstoler hva retten har avgjort. Poenget er ikke at enhver maskinell bearbeidelse av domsgrunnene medfører delegasjon av myndighet. Poenget er at grensen mellom KI-bearbeidelse og påvirkning av innhold kan være vanskelig.

Nettopp derfor oppstår det behov for varsomhet, åpenhet og kontroll.

Den digitale dommer

Domstoladministrasjonen erkjenner at språkmodellene – dersom de ikke tøyles – kan gripe inn i dommergjerningen. Brede forespørsler (prompts), som å be språkmodellen generere et utkast til dom basert på dokumentene i saken, kan gi verktøyet for stor innflytelse over hvilke momenter som fremheves og hvordan vurderingene formuleres.

En tryggere tilnærming er ifølge retningslinjene å ta utgangspunkt i dommerens egen tekst og be om forslag til språklige forbedringer, struktur eller klarhet «uten å endre det materielle innholdet.»

Problemet er bare at språkmodellen ikke vet når innholdet endres. Spørsmålet er nødvendigvis heller ikke klart for dommeren, som lett kan la seg blende av språkmodellens tekstforslag.

Konsekvenser

Rettsordenen ville neppe akseptert at dommeren overlot utformingen av dommens begrunnelse til en venn eller bekjent. Dersom så skjer, og forholdet avdekkes, kan det få betydning for dommens gyldighet

Hvorfor skal retten kunne overlate de samme oppgavene til en språkmodell?

Burde man ikke i stedet fraråde domstolene å bruke kunstig intelligens ved utarbeidelsen av domsgrunnene? På samme måte som man innenfor universitets- og høyskolesektoren nekter sensorene å bruke KI?

Én ting er å tillate retten å bruke kunstig intelligens som støtteverktøy under rettens arbeider med saken frem til skriveprosessen begynner. Men bør man ikke deretter overlate til dommeren å formulere avgjørelsens tekst, struktur og klarhet?

Åpenhet og kontroll

For ikke å ødelegge lesernes tillit, opplyser den seriøse pressen når artiklene er frembrakt ved bruk av kunstig intelligens. Det samme bør gjøres av domstolene. Det er her desto viktigere at samfunnet får opplyst når – og på hvilken måte – retten har anvendt kunstig intelligens.

KI-bruken bør også loggføres, slik at man kan få fastslått hvilken språkmodell som er benyttet og hvilken hjelp dommeren konkret mottok fra modellen. Poenget er ikke at partene uten videre skal kunne be om innsyn i rettens dialog med modellen. Men dersom det oppstår mistanke om at retten har lent seg for tungt på KI, bør det finnes en logg.

Jeg kan selv ikke se noen avgjørende grunn til at domstolene skal fortsette å holde KI-bruken skjult. Tvert imot. Det er grunnleggende at domstolens saksbehandling skal være transparent. Dersom man åpner for at domstolene i det skjulte kan bruke kunstig intelligens, svekker man ikke bare tilliten til rettsapparatet men også avgjørelsenes autentisitet.

Advokatforeningen anbefaler i sitt nye høringssvar at domstolene avstår fra å bruke KI til språklig bearbeiding og systematisering. Det er et standpunkt Domstoladministrasjonen bør lytte til.