Dokumentarfilmselskapet Indie Film har produsert en TV-serie for TV2. Serien omhandler en mann, omtalt som «direktøren», som mener seg uskyldig dømt for vold mot en kvinne. Da straffesaken ble behandlet i Borgarting lagmannsrett i 2016, satt noen i salen og gjorde et skjult lydopptak fra forhandlingene.
Fillmselskapet ønsker å benytte lydopptaket i TV-serien. Det samme gjør «direktøren» og hans forsvarer, Thomas Randby. Fornærmede, som er amerikansk statsborger, har det ikke lyktes å komme i kontakt med. Bistandsadvokaten har opplyst at han derfor hverken vil motsette seg eller akseptere bruk av opptaket. Han vurderer imidlertid bruken av opptaket som «problematisk».
Lagmannsretten tok utgangspunkt i at «private» lydopptak i rettssalen ikke trenger rettens tillatelse, men at domstolloven § 131a likevel innebærer at offentliggjøring av slike opptak krever rettens samtykke. Etter lagmannsrettens syn tilsa hensynet til fornærmede og hennes ektemann at tillatelse ikke ble gitt. Det er denne vurderingen som er saken kjerne.
Frykter flere opptaksforbud
Et flertall på tre dommere i Høyesterett deler lagmannsrettens syn, og legger vekt på at opptaket inneholder alvorlige beskyldninger mot konkrete personer. Flertallet fremhever også at de færreste som ser filmen vil lese straffedommen – det er inntrykket fra programserien som vil feste seg. Førstvoterende Henrik Bull skriver videre:
«Hvis § 131a forstås slik at den eneste måten å forhindre offentliggjøring på, er å nedlegge forbud mot opptak i medhold av § 133, vil det kunne føre til at det oftere nedlegges slike forbud. Særlig vil nok bistandsadvokaten be om det i mange saker. Faren for at det gjøres skjulte opptak som deretter fritt kan offentliggjøres, kan videre føre til økt press i retning av lukkede dører eller referatforbud.
Den nye medievirkeligheten innebærer også at omgåelsesfaren er blitt større. Den som for noen tiår siden møtte opp i en rettssal med opptaksutstyr egnet for radio eller TV, ville måtte argumentere godt for å bli hørt med at meningen likevel ikke var å bruke opptaket i slike medier. I en tid da mobiltelefonen er allestedsnærværende, vil det derimot være vanskelig for retten å bygge på at opptak med telefonen gjøres med henblikk på bruk i radio eller TV hvis innehaveren nekter for en slik hensikt. Da blir det i praksis ikke mye igjen av forbudet mot opptak «for radio eller fjernsyn» i § 131a.»
Bulls syn får støtte fra justitiarius Toril M. Øie og og Ragnhild Noer.
– Bør praktiseres liberalt
Mindretallet, annenvoterende Cecilie Østensen Berglund og Espen Bergh, mener domstolene av hensyn til ytringsfriheten må ha en liberal praksis på å gi mediene tillatelse til å bruke slike opptak. Berglund skriver:
«Avgjørende for meg i denne saken er at domstolene bør være varsomme med å overprøve pressens faglige vurderinger. Slik jeg oppfatter lagmannsrettens begrunnelse i saken, nærmer domstolen seg her den redaksjonelle vurderingen som det er pressen selv som skal foreta.»
Mindretallet mener hensynet til uskyldspresumsjonen er ivaretatt gjennom begrunnelsen som ble gitt i straffedommen, der det fremkom at retten ikke festet lit til beskyldningene fra domfelte.
– Det er godt nytt for alle personer involvert i en straffesak, som ofte befinner seg i en sårbar situasjon, at Høyesterett ikke mener det er fritt frem å kringkaste private lydopptak tatt i skjul etter at en straffesak er avsluttet. På dette punktet er det ingen dissens. Dissensen gikk på om det var grunn til å gjøre unntak fra forbudet i dette konkrete tilfellet. Dissensen reflekterer at det kan være rom for ulike syn på den konkrete avveiningen mellom ytringsfrihet og personvernhensyn i et gitt tilfelle, sier Lisa-Mari Moen Jünge, som prosederte saken på vegne av Regjeringsadvokaten.
Antyder klage til EMD
Filmselskapet og partshjelp Norsk Redaktørforening var i Høyesterett representert av Jon Wessel-Aas og Halvor Manshaus.
– Kjennelsen er nettopp mottatt, og jeg har ikke fått diskutert den nærmere med klienten. Jeg noterer meg at det var skarp dissens i Høyesterett, og at mindretallet fulgte vår argumentasjon med hensyn til at det av hensyn til pressefriheten var vanskelig å begrunne et avslag i denne konkrete saken. Etter mitt syn egner saken seg godt for en klage til EMD, både fordi jeg mener at kjennelsen vanskelig lar seg forene med EMDs praksis i lignende saker, og fordi det var så vidt skarp dissens i Høyesterett på dette punktet, sier Wessel-Aas.
Den domfelte mannen var også part i saken, representert av John Chr. Elden.
– I et personvernperspektiv for personer involvert i rettssaker, er det nok en god dom. Men at det konkret nektes å bruke opptak av direktøren og advokat Randby, som de selv har samtykket til, er vel strengt, sier Elden.
Høyesteretts kjennelse finner du her.
