Dommerforeningen tviler på at regjeringens forslag vil spare penger neste år

Sist uke ble de klart at regjeringen ønsker å fjerne regelen som stiller krav til minimumsbemanning i domstolene. Dette er noe Domstoladministrasjonen har etterlyst helt siden ordningen ble innført, i forbindelse med domstolreformen.

Minstekravet var en del av kompromisset rundt domstolsreformen, og er ment å forhindre at de mange svært små rettsstedene ender opp som tomme bygg. Et utslag av dette er at mange av de små rettsstedene i dag har en bemanning som Domstoladministrasjonen ikke har adgang til å redusere, helt uavhengig av det reelle behovet.

Peker på forflytningsforbudet

Dommerforeningens leder, Henrik Smiseth, sier foreningen støtter endringen, men advarer mot å tro at den vil gi besparelser på kort sikt. Han peker på at dommere har et forflytningsvern etter Grunnloven § 90, og at muligheten for å endre dommerbemanningen derfor potensielt kan ligge langt frem i tid.

– I tillegg kommer at mange domstoler har blitt bedre enn før på å utnytte dommerkapasiteten ved rettssteder med lavere sakstilfang, ved for eksempel å tildele dommerne der flere saker som i utgangspunktet hører til et annet rettssted i domstolen, men som kan behandles skriftlig eller digitalt. I den utstrekning det frigjøres ressurser ved å gå bort fra minimumsbemanning, bør slike ressurser brukes til bemanning ved de mange rettsstedene som per i dag er betydelig underbemannet, sier Smiseth.

Men grunnprinsippet støttes av foreningen. 

– Dommerforeningen har lenge vært av den oppfatning at det ikke bør gjelde slike generelle bemanningsnormer for dommerbemanningen. Bemanningen ved hvert enkelt rettssted må etter vårt syn vurderes konkret, ut fra hensynet til forsvarlig drift og hensynet til å bygge gode fagmiljøer. I Domstols-Norge er det store forskjeller når det gjelder blant annet reiseavstander mellom rettsstedene og saksmengder. Det må legges vekt på at dommere i hovedsak bør ha sitt faste arbeidssted der sakene faktisk skal avvikles, slik at dommerne kan bruke tiden sin på arbeid med saker i stedet for reisevirksomhet, sier Smiseth.

Han tror også det kan variere hvor enkelt det er å rekruttere gode dommere, ut fra hvilket rettssted man skal rekruttere til, og at det vil variere hvilken bemanning det etter en samlet vurdering er behov for ved hvert rettssted. Han tror samtidig at det geografiske aspektet kan stille seg annerledes for administrativt ansatte, som ikke i samme grad som dommerne trenger å sitte der saken behandles.

– Vi har stor forståelse for at fagforeninger som organiserer saksbehandlerne er bekymret for konsekvensene av endringer for dem, sier Smiseth.

Frykter for sikkerheten

Og bekymret er de. Fagforeningen Parat, som organiserer rundt 400 administrativt ansatte i domstolene, er absolutt ikke enig i regjeringens forslag.

– Saksbehandlingen skjer på tvers av rettsstedene. Ansatte kan behandle saker for hele domstolen fra sitt faste rettssted. Dommerne reiser mellom rettsstedene ved behov. Ressursene kan altså brukes på tvers, uten at arbeidsplassene sentraliseres. Derfor mener vi minimumsbemanningen fortsatt er nødvendig. Den hindrer ikke fleksibilitet, men sikrer kompetanse, arbeidsplasser og reell tilstedeværelse ved flere rettssteder, sier leder av Parat domstolene, Rita Boine.

Hun mener dette også handler om sikkerhet for de ansatte, og viser til at domstolene behandler saker som kan være konfliktfylte og krevende.

– Debatten blir enda mer prinsipielt viktig når MDG vil gå lenger, og åpne for at Domstoladministrasjonen skal kunne beslutte hvor domstolene skal være geografisk lokalisert. Vi mener dette er et politisk ansvar. Hvor befolkningen skal ha tilgang til rettssteder, handler om mer enn virksomhetens ressursdisponering. Det handler om rettssikkerhet, geografisk tilgjengelighet og domstolenes tilstedeværelse i hele landet. Slike strukturvalg bør tas av våre folkevalgte, ikke overlates til virksomheten alene.

DA-direktør Leif Otto Østerbø var sist uke raskt ute med å understreke at dette ikke skulle innebære en endring i antallet rettssteder.

– Dette forslaget betyr at virksomheten ved alle eksisterende rettssteder skal fortsette, og saker skal fortsatt behandles ved det rettsstedet der de hører hjemme. Men det blir mulig å bruke ressursene mer effektivt, der de trengs mest, skrev Østerbø.

De senere årene har det ofte vært slik at når det lyses ut dommerembeter ved de større rettsstedene, så melder det seg søkere fra de minste rettsstedene ved samme domstol.