De fleste jurister husker Hauketo-dommen fra erstatningsforelesningene, der en kvinne krevde erstatning for de psykiske skadene hun ble påført da ektemannen på motsatt perrong ble truffet i hodet av et passerende tog.

For fremtidens studenter vil nok imidlertid Ullevål-dommen Høyesterett avsa sist uke være mer sentral. I den enstemmige avgjørelsen konstaterer nemlig Høyesterett at samfunnsutviklingen har innhentet eldre praksis vedrørende psykiske lidelser, og at det nå er grunnlag for å justere den restriktive erstatningslinjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Mer åpen holdning 

Saken gjelder retten til erstatning for økonomisk tap på grunn av psykisk skade som en mor ble påført da hennes sønn døde etter behandlingssvikt under sykehusopphold. Spørsmålet var om denne skaden var så upåregnelig og fjern at den falt
utenfor statens erstatningsansvar etter pasientskadeloven.

I dommen går førstvoterende Arnfinn Bårdsen gjennom de dommene som ledet opp til Sola-dommen i 1966 og Hauketo-dommen i 1985, og skriver deretter: 

«De anslagene til rettsutvikling som finnes i Hauketo-dommen, bør trolig ses i lys av noen andre utviklingstrekk etter Sola-dommen, utviklingstrekk som jeg dessuten mener både er videreført og i noen grad forsterket i de snart 35 årene som er gått siden Hauketo-dommen ble avsagt. Jeg sikter da ikke først og fremst til en noe mer åpen holdning til «tredjemannsskader» generelt, men til mer spesifikke utviklingstrekk knyttet til den skadetypen som det inntil nå har vært vanlig å omtale som "sjokkskade".»

Kritisert i litteraturen

Høyesterett trekker særlig frem at psykiske skader i dag som utgangspunkt har samme erstatningsrettslige vern som fysiske skader, og at Høyesteretts strenge praksis står i et vanskelig forhold til prinsippet om at den ansvarlige må ta skadelidte som han eller hun er – også kalt sårbarhetsprinsippet.

Bårdsen trekker dessuten spesifikt frem at Høyesteretts praksis har vært kritisert av akademia:

«På erstatningsrettens område er det tradisjon for at Høyesterett avklarer og utvikler retten i dialog med rettsvitenskapen. I så måte har det etter mitt syn adskillig interesse at et nærmest unisont erstatningsrettslig fagmiljø i mer enn 40 år har stilt spørsmål ved Høyesteretts meget strenge praksis i de såkalte "sjokkskadesakene". Det er blant annet pekt på at utviklingen ellers i Europa ser ut til å gå i retning av et videre vern, og at en oppmyking i norsk rett uansett er ønskelig for å tilpasse praksis i disse sakene bedre til den øvrige samfunns- og rettsutviklingen (...)»

Bårdsen konkluderer deretter med at det etter hans syn ikke lenger bør stilles krav om at skadesituasjonen var helt ekstraordinær eller særlig gruoppvekkende, for å være erstatningsrettslig vernet. Førstvoterende skriver også at man i omtalen av denne type skader bør endre terminologi:

«Jeg ser ikke bort fra at selve betegnelsen "sjokkskade", i stedet for "psykisk skade", har bidratt til å forsterke forestillingen om at vi her har å gjøre med et helt særegent erstatningsrettslig fenomen, mer eller mindre løsrevet fra den øvrige erstatningsretten. Det er i tilfellet uheldig, og taler for å forlate uttrykket "sjokkskade". At "sjokkskade", slik det benyttes i erstatningsretten, ikke har noen meningsfull medisinsk referanse, trekker i samme retning.»

Døde i sengen

Faktum i den aktuelle saken var en tragisk historie fra Ullevål sykehus, der en 15 år gammel gutt med Downs syndrom ble innlagt med mellomgulvsbrokk. I ambulansen fra lokalsykehuset til Ullevål, var gutten kommet i skade for å dra ut en ventrikkelsonde som var anlagt for å motvirke trykk mot lunger og hjerte. Ved akuttmottaket på Ullevål forklarte overlegen til mottagende lege og sykepleier at sonden måtte re-etableres.

Dette ble imidlertid ikke gjort.

I stedet fikk gutten smertestillende og sovemedisin, og i løpet av natten døde han av hjertestans, med sin mor sovende i sengen ved siden av. Det var moren som oppdaget av sønnen var død, da hun like før klokken 08 ble vekket av en telefon fra sin andre sønn. Hun tilkalte personalet, og ble deretter vitne til at anslagsvis 10 personer i rundt 50 minutter forsøkte å gjenopplive sønnen.

Avslag fra nemnda

Som en følge av påkjenningen, ble moren påført angst, nervøsitet, depresjon og søvnvansker. Det økonomiske tapet ved dette har hun krevd erstattet under pasientskadeordningen, noe staten og Pasientskadenemnda, under henvisning til Høyesteretts praksis, har avslått:

«På bakgrunn av praksisen som Høyesterett har trukket opp i de såkalte 'sjokkdommene' er nemndas flertall av den oppfatning at det i denne saken ikke er grunnlag for erstatning for selvstendig psykisk skade på tredjeperson. Nemndas flertall kan ikke se at det er slike ekstraordinære omstendigheter rundt den skadevoldende hendelse eller omstendigheter av sjokkartet karakter i denne saken som innebærer at erstatningssøkers psykiske plager gir rett til erstatning.»

Renate Lia
Renate Lia representerte skadelidte i Høyesterett.

Moren vant deretter frem i Oslo tingrett, som mente faktum tilfredsstilte kravet til ekstraordinære omstendigheter. Deretter tapte hun i Borgarting, før Høyesterett nå altså har besluttet å fjerne kravet om at skadesituasjonen skal ha vært ekstraordinær eller særlig gruoppvekkende.

Morens prosessfullmektig, Renate Lia, mener dommen er en ytterligere stadfesting av psykiske lidelser som selvstendig skade, likestilt med fysiske lidelser.

– Vi er selvsagt veldig fornøyd med avgjørelsen, som styrker nærståendes erstatningsrettslige vern. Den tar hensyn til både den rettsutviklingen som er skjedd siden Hauketo, og til den utvikling som har vært innen medisin. I dag er jo kompliserte sorgprosesser blitt en egen diagnose. Dommen slår fast at det har vært en oppmykning med hensyn til tredjepartsskader, og vi får nå dessuten understreket at fysiske og psykiske lidelser er likestilt. Alt dette er meget positivt, etter vårt syn, sier Lia.

Nyvinning

Professor i erstatningsrett ved UiO, Erling Hjelmeng, mener det er bra at Høyesterett løfter interessevernvurderingen på prinsipielt grunnlag.

– Dette er noe rettsvitenskapen har grepet fatt i først de senere årene. Om du ser i læreboken til Hagstrøm og Stenvik, ser du at de har et eget kapittel om nettopp hva som er en erstatningsrettslig relevant skade. Tilsvarende finner du ikke i tidligere lærebøker, og det er fint at Høyesterett plukker opp og videreutvikler nettopp dette kriteriet, sier Hjelmeng.

Dommen tar kun stilling til ansvarsgrunnlaget. Selve erstatningsutmålingen er ikke behandlet i noen instanser.

Les dommen i Lovdata PRO her

Last ned dommen i PDF her (åpen)