I en kommentar publisert på Rett24 den 16. oktober i år drøfter professor Synnøve Ugelvik betydningen av Norges svake tilknytning til EUs politisamarbeid.  

Vi er enig i flere av hovedpåstandene i kommentaren. Norges manglende deltakelse i enkelte EU-instrumenter er utvilsomt en betydelig fordel for kriminelle. Ugelvik blander imidlertid sammen begrensninger i politisamarbeidet med Norges samlede evne til å delta i europeisk kriminalitetsbekjempelse. Hun undervurderer dermed betydningen av det rettslige samarbeidet og utelater Eurojust som en sentral aktør, noe som gir et ufullstendig bilde av det europeiske samarbeidet mot grenseoverskridende kriminalitet.

Europol og Eurojust har forskjellige mandater, men utfyller hverandre. Europol støtter først og fremst politioperativt samarbeid og kriminalanalyse, mens Eurojust støtter de judisielle myndighetene i det strafferettslige samarbeidet. I komplekse straffesaker er begge deler nødvendig.

Ufullstendig fremstilling

Kommentarens tittel og hovedargument retter oppmerksomheten mot politisamarbeidet. Det er imidlertid en vesentlig forskjell mellom å utveksle etterretningsinformasjon mellom nasjonale politimyndigheter gjennom politikanalen og å sikre en effektiv, koordinert grenseoverskridende etterforskning i en straffesak. Europol kan ha en sentral rolle i de første fasene og i den operative samordningen, men bistand fra Eurojust vil ofte være helt avgjørende for koordineringen av de judisielle prosessene og sikring av bevis.  

Når Ugelvik drøfter hvordan Norges tilknytning til europeisk samarbeid påvirker evnen til å bekjempe grenseoverskridende kriminalitet, er utelatelsen av det rettslige samarbeidet gjennom Eurojust en vesentlig svakhet ved fremstillingen. Leseren får ikke et dekkende bilde av hvilke samarbeidsmuligheter norsk politi og påtalemyndighet faktisk har overfor europeiske kolleger. I konkrete saker kan bistand fra Eurojust være helt avgjørende for at norsk politi og påtalemyndighet skal lykkes i å avdekke, etterforske og straffeforfølge kriminalitet med forgreninger i flere land.

Eurojust bistand omfatter blant annet bistand til korrekt innhenting av bevis, avklaring av jurisdiksjonsspørsmål, etablering og drift av felles etterforskningsgrupper (JIT-er) og organisering av koordineringsmøter mellom nasjonale myndigheter. Når Eurojust ikke omtales i kommentaren, blir fremstillingen av Norges faktiske samarbeidsmuligheter og begrensninger ufullstendig. Dette illustrerer også en mer generell svakhet ved fremstillingen. Behovet for å skille mellom de ulike, men nært beslektede mekanismene for internasjonalt samarbeid.

Ugelviks kommentar behandler flere sider ved dette samarbeidet, fra informasjonsutveksling mellom politimyndigheter og innhenting av bevis i utlandet til rettslig koordinering av etterforskning på tvers av landegrensene. Disse oppgavene bygger imidlertid på ulike rettslige grunnlag, samarbeidsmekanismer og aktører. Et dekkende bilde av hvordan europeiske myndigheter bekjemper grenseoverskridende kriminalitet, forutsetter derfor at det skilles tydelig mellom politisamarbeid og rettslig samarbeid.  

Enkelte av påstandene i Ugelviks kommentar er upresise. For å unngå at det etableres et misvisende bilde av hvilke rettslige og praktiske muligheter norsk politi har for å innhente bevis i utlandet, er det behov for å presisere og nyansere noen av påstandene.

Trenger ikke diplomatisk kanal

Ugelvik skriver: «Dersom norsk politi trenger en internettchat eller et fingeravtrykk fra et annet land, må det sendes en formell rettsanmodning. Det tar tid, ofte gjennom tungvinte diplomatiske kanaler.»

Det er riktig at Norge ikke er part i EUs direktiv om den europeiske etterforskningsordren (European Investigasjon Order, EIO). Det medfører at anmodninger fra Norge til et EU-land om bistand til innhenting av bevis tar vesentlig lenger tid enn bevisinnhenting mellom EU-land. Her er vi helt enig med Ugelvik. Men formuleringen gir inntrykk av at bevisinnhenting i utlandet normalt må skje gjennom langsomme diplomatiske kanaler. Det er feil. Norge har flere alternative rettslige grunnlag for å anmode om og yte gjensidig rettslig bistand i straffesaker. Blant annet bygger samarbeidet med EU-landene på 2000-konvensjonen om gjensidig hjelp i straffesaker mellom medlemsstatene og tilleggsprotokollen fra 2001.

At Norge er tilsluttet denne konvensjonen innebærer at anmodninger om bistand til bevisinnhenting ikke må gå i diplomatisk kanal mellom Norge og EU-land, men kan sendes direkte mellom judisielle myndigheter. De fleste norske rettsanmodninger sendes til EU-land. Diplomatiske kanaler benyttes først og fremst ved anmodninger om rettslig bistand i straffesaker til land Norge ikke har konvensjonsbasert samarbeid med, noe som i hovedsak gjelder land utenfor Europa.

Kan delta

Ugelvik skriver: «Vi kan ikke selv foreslå opprettelse av en etterforskningsgruppe.»

Her er det viktig å skille mellom Europols Operational Task Forces (OTF-er) og felles etterforskningsgrupper (JIT-er). Dette er to veldig forskjellige ordninger:

  • OTF: En operativ samarbeidsstruktur i Europol-regi, rettet mot bestemte kriminelle nettverk eller kriminalitetsområder.
  • JIT: En felles etterforskningsgruppe opprettet på grunnlag av en avtale mellom kompetente myndigheter i to eller flere stater, med et eget rettslig grunnlag. Avtaler om felles etterforskningsgrupper opprettes normalt i regi av Eurojust.

Ugelvik bruker begrepet «etterforskningsgruppe» om en OTF. Det er etter vår oppfatning ikke helt treffende, og kan skape forvirring fordi det er den vanlige betegnelsen på en JIT.

Norge kan gjennom Eurojust delta, lede og ta initiativ til opprettelse av felles etterforskningsteam (JIT). Gjennom JIT-samarbeid kan norsk politi- og påtalemyndighet sammen med politi- og påtalemyndighet i andre land etterforske og dele informasjon som kan benyttes som bevis i straffesak, uten å gå via rettsanmodninger. For norsk politi er JIT-samarbeid et av de aller viktigste og mest effektive judisielle verktøyene ved etterforskning av grenseoverskridende kriminalitet, og kan i noen tilfeller reparere enkelte av de utfordringene Norge møter som følge av at vi ikke er med i EU.

Vi er helt enig med Ugelvik i at Norges begrensede deltakelse i enkelte EU-instrumenter skaper mange utfordringer for norsk politi- og påtalemyndighet. En vurdering av Norges evne til å bekjempe grenseoverskridende kriminalitet må imidlertid også ta hensyn til eksisterende ordninger for rettslig bistand og den praktiske betydningen av Eurojust-samarbeidet. Det sentrale spørsmålet er ikke kun hvilke judisielle EU verktøy norsk politi-og påtalemyndighet ikke kan benytte ved etterforskning av grenseoverskridende kriminalitet, men også i hvilken grad de verktøy som politiet faktisk har tilgang til benyttes fullt ut.

Da må man fokusere på mer enn bare politisamarbeidet.