Påtalemyndigheten anket sist uke – for andre gang – Frostating lagmannsretts avgjørelse om å ta i bruk den helt nye hjemmelen for husarrest. Siktede er den tidligere kommunelegen i Frosta, som i sommer ble dømt til 21 års fengsel for 70 voldtekter, forkledd som gynekologiske undersøkelser.
I kjølvannet av domfellelsen i tingretten, ble siktede varetektsfengslet etter bestemmelsen om «allmenhetens rettsfølelse». Så langt var prosessen ukontroversiell. 15. august skjedde imidlertid en lovendring, som har skapt helt upløyd juridisk mark: Varetektsfengsling kan nå gjøres med elektronisk fotlenke, i praksis husarrest, i stedet for i ordinær celle. Vilkåret er at slik gjennomføring utenfor fengsel «anses egnet».
Og det er dette vilkåret Frostating lagmannsrett to ganger har vurdert som oppfylt. Og det er denne drøftelsen Høyesteretts ankeutvalg, for andre gang, har underkjent.
– Går for langt
Frostating skrev sist uke at det ikke er mulig å si noe empirisk holdbart om hvorvidt oppholdspåbud istedenfor fengsling vil «svekke tilliten til samfunnets inngripen», som var grunnlaget for fengslingen, og at retten «i likhet med alle andre (er) henvist til å anta». Og videre:
«At varetekt i form av oppholdspåbud i eget hjem er et nytt og dermed uvant virkemiddel, gjør vurderingen desto vanskeligere», fortsetter lagmannsretten, og antar deretter at «tilliten til samfunnets inngripen ikke påvirkes nevneverdig av om varetekt skjer i fengselet eller i form av oppholdspåbud i eget hjem».
Dette godtar ikke ankeutvalget, som svarer:
«Etter ankeutvalgets syn går lagmannsretten her for langt i å sidestille de to formene for gjennomføring av varetektsfengsling. Utvalget peker særlig på synspunktet om at tilliten til samfunnets inngripen «ikke påvirkes nevneverdig» av valget mellom dem, og om at hensynet til den sosiale ro «i liten grad vil påvirkes». Synspunktene er av generell karakter og vil kunne gjøre seg gjeldende i de fleste § 172-saker.»
Bare i særlige tilfeller
Deretter skriver ankeutvalget at selv om det kan tenkes situasjoner der varetekt av hensyn til den alminnelige rettsfølelsen kan gjennomføres med fotlenke i eget hjem, så skal det bare skje ved særlige forhold. Om Høyesterett oppfatter dette som et slikt «særlig» tilfelle drøftes ikke, men i kjennelsen heter det videre:
«Etter ankeutvalgets syn innebærer dette – i lys av de særlige hensyn som begrunner fengslingsadgangen etter straffeprosessloven § 172 – at varetekt i fengsel er det klare utgangspunktet. Oppholdspåbud med elektronisk kontroll vil som regel ikke kunne være egnet til å oppnå formålet med fengsling etter § 172. Ikke minst gjelder dette i saker som er i kjerneområdet for bestemmelsen.»
Hvorvidt dette er en type sak som er «i kjerneområdet for bestemmelsen», besvares ikke. Konklusjonen er imidlertid at lagmannsrettens kjennelse oppheves atter en gang, og Frostating må nå for tredje gang ta stilling til spørsmålet. Denne gangen med en drøftelse av hvorvidt det foreligger «særlige forhold» som gir grunnlag for å fravike «det klare utgangspunktet» om at varetekt etter § 172 skal skje i ordinært fengsel.
Kjennelsen finner du her.
