I en nylig omtalt avgjørelse fra Høyesterett, gjengitt i Rett24, ble det slått fast at grensen for sakskostnader i småkravsprosess (20 prosent av tvistesummen) gjelder per part. Dette har blitt tolket som en generell regel, men det er viktig å være klar over at avgjørelsen bygger på en spesiell konstellasjon.

Saken gjaldt 17 saksøkeres krav om eiendomsrett til en veistrekning. De var altså påstått sameiere i tvistegjenstanden. I slike tilfeller vil ofte den enkelte saksøker anses å ha tilknytning til hele tvistegjenstanden, jf. HR-2023-747-U, og ikke bare til sin «andel». Hver saksøker anses altså å ha et selvstendig krav som tilsvarer hele tvistegjenstands verdi.

Tilknytningen

Ved rene pengekrav er situasjonen ofte annerledes. Det finnes normalt ikke solidarkreditorer i pengekrav, altså flere kreditorer som hver kan kreve hele beløpet. I slike tilfeller vil hver part typisk ha krav på sin andel av beløpet, og da vil sakskostnadsgrensen på 20 prosent gjelde for den enkeltes krav, og ikke hele summen. Dette samme vil formodentlig også gjelde andre typer saker hvor den enkelte saksøker ikke kan anses å ha nok tilknytning til hele tvistegjenstanden. Ved negative fastsettelsessøksmål fra en debitor mot flere kreditorer, kan reglene antagelig være tilsvarende den som gjelder for sameiesituasjonen.

Artikkelen i Rett24 og omtalen av Høyesteretts avgjørelse kan derfor skape et inntrykk av at regelen gjelder generelt – at alle parter i småkravsaker kan kreve 20 prosent av hele tvistesummen. Dette er ikke nødvendigvis riktig. Det avgjørende er hvordan kravet er strukturert og hvilken tilknytning hver part har til tvistegjenstanden.