Det omtalte styrevedtaket om å sette av 25 millioner til dommerlønn til jordskifterettene er et avgjørende steg på vegen i et 22 år langt arbeid med å likestille dommere i Norges domstoler – og dermed sikre et forsvarlig tilbud også til brukerne av jordskifterettene.

Les: Sorenskriveren i Oslo tingrett reagerer på lønnshopp for jordskiftedommerne

Kampen om ressursene internt i Norges domstoler er hard og instansene står mot hverandre i synet på hva som skal prioriteres. Jordskifterettene har lenge ønsket seg inn i varmen og bli likebehandlet med de ordinære domstolene når det gjelder rammebetingelser, anseelse og muligheter for utvikling. Det aktuelle styrevedtaket kan muligens være starten på en ny æra der jordskifterettene omsider blir et fullverdig medlem av Norges domstoler, og dermed et sterkere verktøy for utvikling og rettsavklaring knyttet til arealbruk i landet vårt.

Under arbeidet med å overføre jordskiftedommerne fra tjenestemenn i staten til embetsdommere tilbake i 2004, i forlengelse av Løken-utvalgets arbeid  (NOU 2002:09) ble det forutsatt at jordskiftedommerne skulle ha lik lønn som de øvrige dommerne i første instans. Det ble derfor arbeidet for å få flyttet jordskiftedommerne ut av Hovedtariffavtalen (HTA) og over i samme lønnsordning som gjelder for dommerne i de alminnelige domstolene. Av ulike grunner ble ikke dette gjennomført.

Ubesatte stillinger

Ved to anledninger har politikerne vedtatt ekstrabevilgning til lønn til jordskiftedommere etter satsingsforslag fra DA og forhandlinger i Stortinget – i årene 2009 og 2012 - men også ved disse anledningene uten å samtidig se til at jordskiftedommerne ble flyttet ut av HTA og over i samme ordning som for de alminnelige dommerne. Resultatet er at lønnsforskjellen mellom dommere i første instans, som i 2004 var forutsatt å skulle være lik, i 2026 er kroner 435 000.

Dette rammer jordskifterettenes mulighet til å rekruttere kvalifisert personell til dommerstillinger. Sorenskriver Yngve Svendsen har selv ledet både domstolkommisjonen og innstillingsrådet for dommere. Innstillingsrådet har ansvaret for å innstille dommere også til jordskiftedommerembeter, og sorenskriver Svendsen er dermed kjent med situasjonen i jordskifteretten som har pågått over lang tid. Problemstillingen er beskrevet i jordskifterettsleder Erik Gjetens innlegg i Rett24.

I jordskifterettene er det flere dommerstillinger som står ubesatte. Valdres, som for få år siden hadde en av Norges mest effektive jordskifteretter, har ikke hatt innstillbare søkere til dommerutlysningene de siste to årene. Tilbudet til brukerne i Valdres-regionen ligger i praksis nede for telling og rettsstedet er i dag uten fulltids dommerressurser. I de store byene - Bergen, Oslo og Trondheim - er det mange eksempler på en og to søkere til dommerembeter opp gjennom årene. Problemstillingen gjelder dermed ikke bare i distriktene. Også i sentrale strøk er rettsikkerheten for eiere av eiendom under press.

Gjentatte forsøk

Sorenskriver Svendsen er bekymret for at handlingsrommet i domstolsbudsjettet blir redusert som følge av styrets vedtak, og mener at penger til rekruttering i jordskifterettene bær være et politisk spørsmål.

Det er gjort gjentatte forsøk på løfte jordskifterettenes behov opp på minister og departementsnivå under fanen satsingsforslag. Satsningsforslag er virkemiddelet for å løse ut penger utover tildelte midler i statsbudsjettet. Men også i dialogen med politikere og bevilgende myndighet oppstår den samme diskusjonen som Svendsen tar til orde for: Hvilke behov skal veie tyngst når satsingsforslagene skal prioriteres

Senest i 2026 var dommerlønn i jordskifterettene satt opp som et av flere satsingsforslag fra DAs styre. Men forslagene kom uten rangering fra styret. Resultatet ble at satsing på sikkerhet og digital førstelinje i de ordinære domstolene vant fram.

Det er åpenbart slik at hovedtyngden av sakene i domstolene tilhører de alminnelige domstolene. Samfunnsoppdraget til jordskifterettene er ikke av mindre betydning av den grunn. Det finnes 3,3 millioner eiendommer i Norge. Fast eiendom som boliger, hytter og næringseiendommer representerer massive verdier for landets grunneiere. Samtidig er arealbruk, med tilhørende infrastruktur avgjørende for matproduksjon, boligbygging, beredskap og rasjonell utnytting av Norges arealer.

Pose og sekk

Svendsen antyder at styret ikke ser hele bildet og handler på et lite gjennomarbeidet benkeforslag. Domstoladministrasjonen har utviklings og arbeidsgiveransvar også overfor jordskifterettene. Når jordskifterettene ikke når opp blant satsingsforlagene fremmet til bevilgende myndighet, viser styret ansvar ved å foreta interne prioriteringer.

Dersom de alminnelige domstolene skal ha i pose og sekk – både prioritet på satsingsforslag i dialog med politikerne og fullt gjennomslag på de interne prioriteringene – vil det sementere inntrykket av at jordskifterettene står på gangen når domstolene skal videreutvikles.

Hadde intensjonen og premisset fra 2004 blitt fulgt, er det slik at domstolene har spart anslagvis en halv milliard 2026 kroner på å holde jordskiftedommerlønnen på dagens nivå. Beregningen er grov, men illustrerer midlene som er brukt til andre formål.   

Hva disse midlene hadde ført til for brukerne av jordskifterettene, gjennom bedre rekruttering og større utviklingskraft blir spekulasjoner. Det som er klart, er at lønnsforskjellen siden 2004 åpenbart har bidratt til handlingsrom på domstolbudsjettet – og dermed gitt mulighet til å finansiere nye tinghus, sikkerhet og andre satsingsforslag.

Med støtte i den alarmerende rekrutteringssituasjonen er vedtaket om bruk av 25 millioner til jordskifterettene et godt og nødvendig vedtak. Uten en slik styrking av rammebetingelsene vil det snart være kroken på døren for en landsdekkende jordskiftedomstol.