Når det bare er én kandidat – kan man da si at man velger den best egnede?

Når dommere utnevnes av regjeringen, skjer det normalt etter en rangering av kandidater som er utarbeidet av Innstillingsrådet for dommere. På denne listen skal det stå tre navn, og alle skal tilfredsstille høye krav til faglige kvalifikasjoner og personlige egenskaper. Fra disse tre skal den som er best egnet velges. Og har man tre kandidater, kan man være trygg på at det skjer en reell sammenlignende vurdering. Domstolloven § 55 b sier til og med at hvis man ikke kan sette tre navn på listen, må dette begrunnes.

Hva da når man gjennomgående bare har ett navn å sette på listen – og når dette har vært situasjonen gjennom mange år?

Tallenes tale

I jordskifteretten har rekrutteringsproblemer lenge vært et tema, og det er ingen tegn til bedring. Det er spesielt omtalt i den nylig publiserte årsmeldingen til Innstillingsrådet.

Og søkertallene er lave, ja visst. Men det virkelig interessante er at Innstillingsrådet år etter år ikke har hatt reelt grunnlag for rangering. Når det bare er én kandidat, kan man da si at man velger den best egnede? Eller er man tvunget til å la valg bli til aksept? Det er vesensforskjell mellom å spørre «hvem er best egnet?» og «er vedkommende tilstrekkelig egnet?».

Tallene jeg har satt sammen nedenfor er tydelige. Fra 2006 til 2025 har rådet i gjennomsnitt bare kunnet sette ett enkelt navn på listen som sendes til regjeringen. Året 2025 var intet unntak. Seks rene dommerstillinger, sju innstilte kandidater, noe som gir 1,17 innstilte per besatte stilling. I praksis er det mange jordskiftedommerstillinger som lyses ut flere ganger, som fylles midlertidig gjennom konstitusjoner for å kunne ansette kandidater med mindre erfaring, eller som blir stående ubesatte. Dette siste trekker antallet innstillbare kandidater per utlyste dommerstilling ned under én. Det var også tilfelle i 2025, som diagrammet viser:

Punktene i diagrammet viser gjennomsnittstallene for de enkelte år. Trendlinjen viser utviklingen lineært.

Kvalitet og faglig autoritet

Domstolenes styrke er knyttet blant annet til opplevd faglig autoritet hos dommerne. Som tallene viser, har man bedrevet utvelgelse på sviktende grunnlag i mange år og man kan undres om det har skjedd en kvalitetsmessig glidning underveis. Når det er manglende konkurranse om embetene, vil legitimiteten til domstolen etter hvert smuldre.

Med boka «Har eg rettstryggleik?» satte professor i rettshistorie Jørn Øyrehagen Sunde i gang en viktig diskusjon om rettssikkerheten i Norge. Tallene jeg presenterer bør være en del av den diskusjonen. Når kvaliteten i rekrutteringen svekkes, svekkes også jordskifteretten som institusjon. Jordskifteretten har en viktig rolle i å sørge for at vanlige folk har mulighet til å få rett uten å ha makt, som er noe av det sentrale Øyrehagen Sunde skriver om.

Jordskifteretten arbeider med fast eiendom, hvor midlene til de fleste vanlige borgere er bundet opp. Hjem og hytte representerer de største formuesgodene vi har. Det meste av verdiene man bygger seg opp gjennom et liv blir plassert her. Blir eiendommene berørt av en tvist eller andre problemer, påvirker det livet og privatøkonomien. Slike problemer vanskeliggjør også mange av transaksjonene man tar for gitt i samfunnet vårt. Man får imidlertid både veiledning og hjelp i jordskifteretten. At jordskiftedommeren har spisskompetanse og faglig autoritet sikrer at man kan være selvprosederende i jordskifteretten, og dermed føre sin sak uten at det koster skjorta.

Langvarig systemfeil

Problemet med rekruttering av jordskiftedommere fremstår for meg som et vedvarende strukturelt problem – ikke som en midlertidig bølgedal. Tallgrunnlaget spenner tross alt over to tiår og omfatter samtlige dommerstillinger i jordskifterettene i Norge. Det gir grunn til uro, og det gir grunn til å stille spørsmålet på nytt:

Hva skjer med legitimiteten til domstolen når man, i stedet for å velge blant de beste, må ta til takke med den eneste?