Over de siste 10 årene har domstolene i Norge gått gjennom en omfattende moderniseringsprosess hvor driveren for utviklingen har vært bruk av ny teknologi. Resultatet er at vi i dag har mer effektive domstoler enn noen gang tidligere, og kvaliteten på våre tjenester er betydelig forbedret. Det har igjen medført at tilliten til norske domstoler er på topp i Europa.

Dette var ikke en selvsagt utvikling. Da Norges domstoler i 2017 lanserte slagordet «Papirløse domstoler», var det mange som var skeptiske, både internt i domstolene, blant advokatene og blant folk flest. Få kunne se for deg at dokumentene skulle forsvinne fra rettsalen, kontorene, gangene og arkivene. Hele vår eksistens og virkelighet var jo preget av dokumenthåndtering. Vi var rett og slett glade i dokumentene våre.

Startskuddet

Den første byggeklossen for papirløse domstoler var en digital kommunikasjonskanal mellom advokatene og domstolene – den såkalte aktørportalen. Domstoladministrasjonen hadde vært på en studietur i USA i 2008, hvor en slik ordning var på plass. I 2016 tok vi frem notatene fra den studieturen og bestemte oss for å lage en norsk variant. Fra første dag visste vi at portalen måtte bli obligatorisk for advokatene, men den gang gjaldt læresetningen om «digitalt førstevalg». Konkret betydde det at vi burde la advokatene velge om de ville fortsette med papir eller kommunisere digitalt via portalen. For oss ville et slikt dobbeltsporet system medføre økt kompleksitet og økte kostander. Ikke innsparinger. Men, på et møte med statsråd Anundsen, bestemte han over bordet at portalen måtte bli obligatorisk. Han valgte å høre på oss, og det ble startskuddet på vår moderniseringsreise.

Jeg husker særlig to episoder rundet dette som viser spennet i interessen for en videreutvikling av domstolene. Den første fant sted på trappen til Oslo tinghus hvor en tidligere advokatkollega, helt seriøst, anmodet om en utsettelse av den obligatoriske portalen inntil han hadde gått av med pensjon om et par år! Den andre episoden skjedde mens jeg ruslet ned Karl Johans gate og ante fred og ingen fare. Plutselig hoppet det opp en ivrig person foran meg som spurte:» «Er ikke du direktør i Domstoladministrasjonen?», noe jeg bekreftet.  Han kunne ikke lovprise nok den nye digitale måten å kommunisere med domstolene på. Nå kunne han sitte i sengen og arbeide og kunne sende inn prosesskriv rett derfra, når som helst på døgnet. Det sparte ham tid som i sin tur sparte klienten for penger.

Pandemien

At vi hadde kommet så vidt langt i den digitale utviklingen i domstolene betydde at vi klarte oss usedvanlig godt da pandemien slo inn over Norge i 2020. Med relativt enkle grep gikk vi videre fra digital kommunikasjon av prosesskriv til rettsmøter hvor alle eller noen av deltakerne deltok digitalt via nettet. Våre dommere, ansatte, advokater og andre aktører hadde blitt digitalt modne og dette ekstra steget ble derfor overkommelig. Uten papirløse domstoler og uten digital modenhet hadde pandemien blitt en katastrofe for brukerne av Norges domstoler. I mange land hopet restansene seg opp og saksbehandlingstidene økte drastisk i løpet av og etter pandemien. Det skjedde ikke hos oss. Vi gikk ut av pandemien med mindre restanser enn da vi gikk inn.  Teknologien reddet oss. 

Digitalisering av domstolenes tjenester kan høres kjedelig ut, men er både spennende og viktig. Ikke bare under pandemier, men i hverdagen for alle de som kommer til domstolene for å få sine konflikter løst. Felles for de er et ønske om en rask løsning av saken med høy nok kvalitet. Digital kommunikasjon og digital saksbehandling kombinert med fysiske hovedforhandlinger, hvor noen også kan delta digitalt, har blitt en oppskrift på suksess. Vi sparer tid, vi sparer folk og brukerne sparer penger.  

Den digitale utviklingen av domstolene har skjedd stegvis gjennom flere moderate satsinger finansiert av skiftende regjeringer. Vårt første prosjekt gav vi navnet Digitale Domstoler I. Det ble nektet finansiert av Finansdepartementet/regjeringen, men var så bra at statsråden den gang valgte å selv-finansiere prosjektet gjennom omprioriteringer innenfor sitt totale budsjett for justissektoren. Den avgjørelsen ble avgjørende for hvor vi er i dag. Senere tok prosjektet Digitale domstoler II oss videre og saksbehandlingssystemet for domstolene – Lovisa – gikk fra å være et internt system med 2000 brukere i domstolene til å bli en samhandlingsplattform for 60.000 interne og eksterne brukere. Alt dette har skjedd innenfor oppsatte tidsrammer, budsjetter og leveransekrav.

Nåværende regjering har vedtatt en ambisiøs digitaliseringsstrategi. Den strategien vil vi være med å realisere. Vårt hovedfokus nå, er å bruke teknologi til å gjøre domstolene mer tilgjengelige for vanlige folk med vanlige inntekter og vanlige konflikter. Det viser seg at mange kvier seg til å gå til domstolene fordi det koster for mye. Domstolene er derfor i ferd med å bli en irrelevant konfliktløser for de som ikke har svært gode inntekter eller fri sakførsel. Gitt situasjonen med store behov for flere hoder i både helse/eldreomsorg og forsvaret fremover, tenker vi at vår løsning på utfordringen må være teknologi og nye måter å arbeide på.

Neste fase

Derfor har vi lansert Digitale domstoler III, som skal gjøre domstolene mer tilgjengelige for folk flest. Vi ønsker vi å utvikle en løsning hvor man kan få løst sine litt enklere konflikter gjennom en direkte digital kommunikasjon med domstolene. Gode veiledere for hvordan saken bør presenteres vil bli utarbeidet, og det vil også være en mulighet for dommeren som behandler saken å kalle inn partene i konflikten til et digitalt rettsmøte. Disse sakene kan behandles på tvers av dagens rettskretser, og vil derfor kunne utnytte ledig kapasitet der hvor det finnes. Det styrker vår distriktspolitiske status, og slik vil også ressursutnyttelse øke.  

Vi tror at kunstig intelligens vil ha stor betydning for konfliktløsning fremover, ikke bare for domstolene, men også for advokater og andre aktører. Tilgang til gode KI-løsninger vil kunne gjøre konfliktløsning ved domstolene mindre kostbart gjennom redusert tidsbruk, men KI kan også medføre økte forskjeller, fordi bare de med størst økonomisk slagkraft har tilgang til de beste løsningene. For å sikre at KI-teknologien tas i bruk på en utjevnende måte i tråd med norske verdier, er det viktig at Norges domstoler følger med på denne utviklingen.

All utvikling av KI forutsetter tilgang til data. I vår samhandlingsplattform har vi enorme mengder historiske data, som kan brukes til å utvikle gode KI-verktøy, til nytte for brukerne av domstolene når nye saker skal løses. Det kan for eksempel være løsninger hvor man får vurdert prosessrisikoen i sin sak før stevning tas ut. Eller løsninger som sier noe om hvordan saken bør legges opp for å vinne frem. For dommeren vil den historiske dokumentasjonen som finnes i våre arkiver ha stor verdi når nye saker skal forberedes og konkluderes. Dette får vi til med Digitale domstoler III.

Vi har innsett at vi ikke blir så mange flere i Norges domstoler, fordi andre sektorer trenger mye av arbeidskraften fremover. Våre nåværende og fremtidige utfordringer – enten det gjelder kvalitet, effektivitet, tilgang til domstolene eller andre forhold – må derfor i hovedsak løses gjennom ny teknologi, kombinert med nye måter å arbeide på. For å få det til, må den stegvise digitaliseringen av domstolene fortsette. Satsingsforslaget Digitale domstoler III er Norges domstolers svar på neste fase i moderniseringen av våre tjenester. En fase som er avgjørende for domstolenes relevans som konfliktløser for folk flest.