Norske medier har en viktig rolle i å kontrollere institusjoner og sikre åpenhet i rettssystemet. Men når dekningen av straffesaker forvandler seg til underholdning og sensasjonsjakt er det betimelig å spørre seg spørsmålet: Styrker eller svekker dette rettsstaten?

Vi er nå inne i uke fire av Høiby-saken. Aftenposten, NRK, TV2, Dagbladet, VG og en rekke andre medier har fortsatt minutt-for-minutt-dekning av vitneforklaringer og videobevis, nachspiel, rus og sex. Detaljert dekning av svært private forhold begrunnes med samfunnsoppdrag og medienes kontrollrolle.

Men tror mediene selv på dette? Tror noen på dette?

Høiby-saken er den siste i en lang rekke saker med stadig mer omfattende dekning og svært varierende samfunnsmessig relevans. Kollega Olle Nohlin treffer godt når han kaller dekningen av slike saker for «vulgær». Det bringer ikke samfunnet, rettsstaten eller demokratiet videre å få servert unyanserte, detaljerte og uanalyserte detaljer fra offentlige personers privatliv.

Media må selvsagt dekke sakene og kontrollere domstolene. Men hoveddelen av dekningen dreier seg ikke om det. Den er dyneløfting på linje med de verste reality-showene, skrevet slik at vi kan klikke, skjemmes, latterliggjøre og la oss underholde av personlige tragedier. Den journalistiske metoden er hentet fra idrettsverden og sladderpressen, og ikke fra seriøs og gravende journalistikk.

Konsekvensene for involverte og rettssystemet

Hva tenker voldtektsofre som vurderer å anmelde når de ser dette sirkuset?

For mange ofre er det svært krevende å gå til politianmeldelse. Etterforskning og rettssak gjenåpner traumer og innebærer en betydelig belastning. Risikoen for massiv mediaoppmerksomhet vil heve terskelen ytterligere, og føre til færre anmeldelser på et område der det allerede er store mørketall. Når en av de fornærmede forklarer at mediedekning har fått henne til å føle seg som «et dyr i bur», gjør det inntrykk.

Vitner vil kvie seg for å melde seg og avgi detaljerte forklaringer når avhør kan lekkes og havne i avisen, eller de risikerer å måtte avgi forklaring i en rettssak som dekkes direkte i alle riksmediene. Uten vitner som tør å stå frem, svekkes etterforskningens og domstolenes mulighet til å finne frem til sannheten.

For tiltalte og deres nærmeste er belastningen av medietrykket enorm. Ingen enkeltredaktør eller medium tar ansvar for det samlede presset. Så snart en sak kan vinkles som av offentlig interesse, pusher mediene hverandre til å dekke mer og oftere. I beste fall mumles det frem en erkjennelse i ettertid om at «det kanskje ble litt mye». I fjor så vi trolig konsekvensen av dette i den tragiske saken om tidligere sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen, som tok sitt eget liv etter å ha blitt navngitt som siktet for besittelse av overgrepsmateriale.

Hva er motivasjonen og hva kan vi gjøre?

Det er åpenbart at 200 journalister i en sedelighetssak ikke sikrer rettsstaten, uavhengig av hvem den tiltalte er. Det hadde vært bedre om flertallet av disse dekket andre saker, i stedet for å gjøre oss alle til kikkere og konkurrert om å være først ute, ha mest pikante detaljer, og få flest klikk.

Om ikke annet burde media kunne være ærlige om hvorfor de dekker sakene slik de gjør. De bør ikke dekke seg bak svulstige fraser om samfunnsoppdrag og kontroll av institusjoner, når 90 prosent av dekningen er klikkjag, sensasjonsjakt og sladder.

Medienes kontrollrolle er avgjørende for et demokrati. Men den må utøves med ansvar, nyanse og en genuin forståelse for hva som faktisk tjener rettsstaten, og hva som bare tilfredsstiller vår appetitt på andres privatliv og ulykke.

Om ikke media selv klarer å forvalte dette ansvaret, må vi vurdere begrensing av offentlighet i rettspleien, eller rettslige rammer for omtalen av pågående og kommende rettssaker. Begge deler har store negative konsekvenser.