I en kronikk i Rett24 1. juni 2026 mener Torkell Sætervadet og Ajitha Sritharan at handlingsrommet for å regulere flyktningers bosted er overvurdert i Regjeringens utredning om spørsmålet.

Uten at kronikken inviterer til det, gir forfatternes argumentasjon et godt utgangspunkt for å ta opp hvordan menneskrettsjussen kan avdemokratisere.

Den konkrete problemstillingen er utpreget og fordelingspolitisk: Hvordan skal sosialhjelpsbudsjettet i Sarpsborg allokeres? Er det riktig å bruke 80 % eller mer til flyktninger? Hvis ikke, er det nærliggende tiltak å begrense flyktningers rett til sekundærflytting begrenses.

Lokale interesseavveininger

En slik drøftelse burde være konkret: Hvem er de aktuelle flyktninger som nå mottar sosialhjelpen? Hvilke behov har de som ville blitt nektet å komme til Sarpsborg? Hvilke ytelser til andre må Sarpsborg avslå fordi flyktninger får 80 % av sosialhjelpen?

Sætervadet og Sritharan berører ikke de konkrete og lokalt forankrede interesseavveininger som er sakens kjerne, og som de fleste ville forstå. I stedet beveger de seg utelukkende innenfor en spesialisert menneskerettsjuss som vel knapt en eneste kommunestyrerepresentant og få velgere i Sarpsborg kan følge eller vurdere.

Essensen i forfatternes argumentasjon er at EMP P4 Artikkel 2 ikke uten videre åpner for åta hensyn til økonomisk velferd og etter deres vurdering antagelig avskjærer å forby flytting til en hel kommune. Videre mener de utredningen ikke tar tilstrekkelig hensyn til EMDs praksis rundt diskrimineringsforbudet i EMK art 14.

Det sentrale dilemma

Ett er at dette er blant de tusener av åpne spørsmål i en stadig videre menneskerettsjuss; noe annet at kronikkens argumentasjon ikke er veldig overbevisende. Det legges (for) stor vekt på en dissens i en storkammeravgørelse, Garib mot Nederland, fra to dommere, inkludert den til dels meget vidtgående Pinto de Albuquerque.

Det sentrale dilemma er likevel et helt annet. Menneskerettighetene er en sentral del av en demokratisk styreform, men en inflatert menneskerettsjus bryter lett med det grunnleggende prinsipp at folk selv skal bestemme.  Menneskerettighetsbegrepet har fått noe hellig og ukrenkelig ved seg som kan være adekvat når det dreier seg om kjernen, de grove overtramp, men slett ikke de uendelig mange hverdagsspørsmål der begrepet for ofte trekkes frem som et trumfkort.

Selvfølgelig skal Norge støtte opp om en regelbasert verdensorden. Men for menneskerettsjussen må det gjelde dens sentrale deler. Det er svært langt fra en flyktnings basale rettigheter til det å flytte til Sarpsborg der sosialbudsjettet spises opp av sekundærflyttinger. Med all respekt for sarpinger(!): Det dreier seg ikke å leve eller ikke leve, men om å flytte til Sarpsborg. Det er snart ikke det juridiske spørsmål mellom individer og det offentlige der menneskeretten holdes ute.

Svekker demokratiet

Når menneskerettsjussen overtar stadig mer av det politiske område, innsnevres det demokratiske handlingsrom. Advokater og menneskerettsmiløene er tjent med økte advokatregninger, et utall ekspertuttalelser og en eksklusiv ekspertstatus. Men denne menneskerettsindustrien gjør at offentlige ressurser blir brukt til annet enn velferd. Konkrete interesseavveininger bakes inn i en for de fleste uforståelig begrepsbruk og avgjørelser forsinkes.

Europarådets enstemmige Chisinau-erklæring kan tolkes på mange måter, og det er allerede omstridt hva den sier og hvilken betydning den vil få. For underegnede er den et signal om at EMD, lik mange menneskerettsjurister, har fjernet seg for langt fra de sentrale deler av menneskerettighetene og hindrer folkevalgte organer i å treffe gode lokalt forankrede avgjørelser. Dermed svekkes de sårbare individer og det demokrati denne jussen skulle tjene.