Gravplassloven er ingen gjenganger i norsk rettspraksis. Rettsteoretisk den også relativt upløyd mark. Men nå har Vestfold tingrett fått anledning til å spa seg ned i materien, i anledning et søksmål anlagt av en virksomhet i den private krematoriebransjen.
Forhistorien er at det i fjor plutselig dukket opp en strøm av aktører med ønske om å slå seg opp innen likbrenning. Først ute var selskapet Sjond AS, som er et underselskap av en sveitsisk storaktør innen kremering. Straks kastet ytterligere tre aktører seg på, slik at barne- og familiedepartementet i alt mottok ikke mindre enn 10 søknader om oppstart av krematorier.
Prosessen i forvaltningen har tidligere vært omtalt i bransjebladet Grav24.
Vil øke forbrenningen
Alle dagens krematorier eies av kirker eller kommuner. Etter å ha tygget en stund på gravplassloven § 4, som sier at anlegg av krematorium «kan ikke skje uten tillatelse fra departementet», kom departementet til at det etter norsk lov ikke er adgang til privat konkurranse på dette feltet. Det er denne lovforståelsen bransjeutfordreren Sjond har tatt til retten.
– Sjonds prosjekt har hele tiden handlet om å kunne bidra med økt kapasitet og et kvalitativt godt krematorietilbud der det er behov for dette. Retten legger da også uttrykkelig til grunn at private kommersielle aktører vil kunne levere gode krematorietjenester som ivaretar både kvalitet og verdighet, og peker samtidig på at økt kapasitet og avlastning av kommunene kan tale for slike etableringer, sier Tony A. Vangen fra Elden, som har representert gründerfirmaet.
Reelle hensyn
Vestfold tingrett lar seg imidlertid ikke overbevise, og er enig med departementet i at dette etter loven er en virksomhet forbehold kirke og offentlig sektor. Riktignok er det ingen spor av at denne problemstillingen har vært drøftet noen gang i noen som helst sammenheng, men retten er enig med staten i at reelle hensyn og systembetraktninger er tilstrekkelig til å si at det ikke er tillatt med privat konkurranse i dette markedet.
Staten har anført at en slik utvikling vil skape uforutsigbarhet for de etterlattes kostnader, usikkerhet om kvalifikasjonskrav, uløste spørsmål om krav til drivers økonomi, og ikke minst hva som skal skje med kister og urner ved eventuell konkurs, og tingrettsdommer Karianne Hoffart slutter seg til dette:
«Samlet sett taler disse og andre uløste spørsmål som kan oppstå i forbindelse med anleggelse av private kommersielle krematorier for at gravplassloven § 4 andre ledd skal tolkes og praktiseres slik BFD og Kongen i statsråd har gjort i sine vedtak i denne saken.
Etter en samlet vurdering, hvor uttalelser i lovforarbeider, langvarig praksis i Norge og reelle hensyn er vektlagt tyngst, konkluderer retten under noe tvil med at gravplassloven § 4 andre ledd ikke åpner for at private kommersielle aktører kan gis tillatelse å bygge og drive («anlegge») krematorier. Bygging og drift av krematorier er under dagens regelverk forbeholdt kirken og det offentlige.»
Slipper sakskostnader
– Vi er naturligvis skuffet over resultatet, men dommen illustrerer samtidig hvorfor Sjond mente det var nødvendig å få dette spørsmålet prøvd rettslig. Gravplasslovens ordlyd sier ikke at private kommersielle aktører er avskåret fra å etablere krematorier, og det finnes verken tidligere rettspraksis eller etablert forvaltningspraksis som avklarer spørsmålet, sier advokat Vangen.
Tingretten føyer til at saken har vært både tvilsom og vanskelig tilgjengelig, ettersom det eksisterer praksis verken fra domstolene eller forvaltningen på området. Staten tilkjennes derfor ingen sakskostnader.
– Vi vil nå gå grundig gjennom premissene og arbeide videre med vurderingen av en eventuell anke. Det er for tidlig å konkludere endelig om dette nå, men dommens begrunnelse og den tvilen retten selv gir uttrykk for, gjør det naturlig å vurdere spørsmålet nøye, sier Vangen.
Staten har vært representert av Mari Sund Morken fra Regjeringsadvokaten.
