Høyesteretts ankeutvalg opphevet før helgen en avgjørelse fra Agder lagmannsrett, der lagmannsretten hadde benyttet unntaksregelen om at tapende part kan fritas for sakskostnader om det foreligger «tungtveiende grunner».
Forhistorien er at en boligeier, av forskjellige grunner, nektet å betale regningen fra et lite håndverkerfirma. Snekkeren hadde fakturert drøyt 230.000 kroner for arbeid med en veranda. Firmaet tok saken til Nedre Telemark tingrett, som behandlet saken etter reglene om småkravsprosess.
Salæret este ut i ankerunden
Resultatet ble at snekkeren vant fullt ut. I lys av begrensningene i småkravsprosessen, ble han tilkjent 20 prosent av tvistesummen i sakskostnader. Det vil si snaut 50.000 kroner. Tapende part, boligeieren, anket.
Tross småkravsprosessen, ble anken sluppet inn til behandling i Agder lagmannsrett. I ankerunden gjelder ikke regelen om begrensning i sakskostnader. Dermed eksploderte advokatregningene. Boligeierens advokat leverte en salæroppgave fra lagmannsretten på nesten 350.000 kroner, pluss over 50.000 i kostnader, mens snekkerens advokat leverte en oppgave på drøyt 200.000 kroner.
Totalt, for begge parter, ble det altså krevd sakskostnader på over 600.000 kroner, for en sak med snaut 250.000 kroner i tvistesum.
Kjemperegning tross seier
Lagmannsretten kom, som tingretten, til at snekkeren hadde krav på pengene sine. Boligeieren, en mann i 70-årene, tapte fullstendig. Ikke desto mindre kom lagmannsretten til at boligeieren burde slippe å betale snekkerens advokatregninger. Det ble henvist til at saken etter flertallets mening var tvilsom, og til styrkeforholdet mellom partene. Én dommer dissenterte.
Dermed ble snekkeren, tross forsøket på å bruke småkravsprosess, sittende med advokatregninger for mer enn kravet han vant frem med. Etter dette valgte han å bli selvprosederende. I en sakskostnadsanke til Høyesterett anførte han at poenget med småkravsprosess blir borte, dersom han etter å ha vunnet i to instanser sitter igjen med større utgifter enn kravet han inndrev.
Dette er et poeng Høyesteretts ankeutvalg ikke virker helt uinteressert i, for i kjennelsen kritiserer ankeutvalget lagmannsretten for ikke å ha drøftet «om det er rimelig at (snekkeren) som i utgangspunktet har søkt å inndrive sitt krav gjennom småkravprosess, og har fått medhold i begge instanser, ikke får dekket noen del av sine sakskostnader, til tross for at disse samlet er høyere enn verdien av tvistegjenstanden».
Oppheves
Ankeutvalget skriver videre:
«Etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd kan en tapende part «helt eller delvis fritas for erstatningsansvar hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig». Ved sin drøftelse av dette går lagmannsretten (...) ikke inn på betydningen av at de påløpte sakskostnadene er svært høye i forhold til ankegjenstandens verdi.
Ankeutvalget bemerker at (boligeierens) eget sakskostnadskrav for lagmannsretten inkludert merverdiavgift var opp mot det dobbelte av ankegjenstandens verdi. Dette gir en indikasjon på at (boligeieren) som ankende part har lagt ankesaken bredt opp. Dersom den tapende parts prosessopplegg har vært av vesentlig betydning for størrelsen av de sakskostnadene som har påløpt for den vinnende part, må dette tillegges vekt ved vurderingen av om det foreligger tungtveiende grunner for helt ut å frita den som har tapt saken fra å dekke motpartens sakskostnader. Dette er spørsmål som lagmannsretten ikke har drøftet.»
Resultatet blir etter dette at lagmannsrettens avgjørelse av sakskostnadene oppheves, og Agder lagmannsrett må vurdere advokatregningene på nytt.
Det er «ankeutvalgets syn at lagmannsretten ikke har gitt en tilstrekkelig begrunnelse for konklusjonen om at det foreligger tungtveiende grunner for helt ut å frita (boligeieren) fra å erstatte (snekkerens) sakskostnader», heter det i kjennelsen, som du finner her.