Advokatene Catriona Elisabeth Vågen Mclntyre og Trine Lise Fromreide argumenterte nylig i en artikkel i Rett24 for at det bør gjøres endringer i tvistemekanismene i oppsigelsessaker. De peker særlig på at arbeidstakeres rett til å stå i stilling under forhandlinger og søksmål er belastende for arbeidsgiverne. I tillegg skriver de om arbeidsgivere som føler seg «presset» til å inngå sluttpakker for å unngå utfordringene og den økonomiske risikoen ved en videre rettslig prosess.

I realiteten tar advokatene til orde for en svekkelse av ett av de viktigste rettssikkerhetsprinsippene vi har i norsk arbeidsliv.

Enhver ordning kan misbrukes

Retten til å stå i stilling under tvist er ikke et unødvendig privilegium. Tvert imot erfarer Jussbuss at det nettopp er dette vernet som gjør det mulig for mange arbeidstakere å føre saken sin for retten. De aller fleste som kontakter oss står alene i saken og uten økonomisk sikkerhet. Oppsigelsen oppleves da som en akutt livskrise. Uten retten til å stå i stillingen, vil mange av arbeidstakerne tape kampen før den i det hele tatt har begynt.

Forfatterne av artikkelen antyder at enkelte ansatte bestrider en oppsigelse «bare for å prøve seg», og samtidig får bli stående i stillingen. Jussbuss anerkjenner at enhver ordning kan misbrukes – men det gjelder i minst like stor grad arbeidsgivere. Vi frykter at en svekkelse av retten til å fortsette i stillingen vil føre til flere ulovlige oppsigelser. Arbeidsgivere kan da i større grad «sjanse» på å si opp noen ulovlig og håpe at arbeidstaker ikke makter å ta saken videre, eller satse på at arbeidstaker lider et beskjedent økonomisk tap slik at erstatningssummen blir lav.

Innlegget trekker også frem at mange oppsigelsessaker løses med sluttpakker og forlik, noe arbeidsgiverne tydeligvis både ønsker og føler seg presset til på samme tid. Fokuset på sluttpakker er avslørende for hvilket utsnitt av arbeidslivet forfatterne forholder seg til. Det er gjerne «kontorfolket», og bransjer hvor arbeidstakerne som regel har både ressurser og en reell forhandlingsposisjon, at sluttpakker er vanlig ved avslutning av arbeidsforholdet. Selv om også disse trenger et vern, er det viktig å se utover i samfunnet og andre yrkesgrupper. Å gjennomføre en regelendring som reduserer vernet, vil gjelde alle.

En dypt inngripende handling

De som virkelig trenger retten til å stå i stilling, jobber sjelden i kontorlandskap. De jobber i butikk, i transportbransjen, på lager, i helsevesenet eller i bygg- og renholdsbransjen. Mange jobber deltid, er midlertidig ansatte eller har språkbarrierer. For disse gruppene er retten til å stå i stilling avgjørende – det er vernet som gjør det mulig å utfordre en usaklig oppsigelse uten å miste levebrødet underveis.

Derfor er det også problematisk når forfatterne bruker økonomisk pressede småbedrifter som et argument for å åpne døra til et svekket stillingsvern. I de mindre bedriftene kan mangelen på kompetanse innenfor HR og arbeidsrett gjøre at arbeidsgivere ikke vet hvor mye som skal til for å si noen opp. Nettopp i disse tilfellene er det viktig å ha et godt stillingsvern.

Når arbeidsgivere klager over at det er dyrt å bli kvitt ansatte, er det verdt å minne om hva dette egentlig handler om. En oppsigelse er en dypt inngripende handling – ikke bare en administrativ prosess. At noen arbeidsgivere “heller kjøper seg ut” gjennom sluttpakker i stedet for å risikere en domstolsprosess – er faktisk ikke et argument for å svekke arbeidstakers rettigheter. Det er et tegn på at systemet virker: når det ikke finnes garantier for at en oppsigelse står seg i retten, oppnås forlik – og da er det helt på sin plass at arbeidstaker får med seg noe mer enn én måneds lønn.

Ikke perfekt

At arbeidstakere som får bistand fra en fagforening ikke risikerer egne saksomkostninger, blir nærmest fremstilt som urettferdig av forfatterne. Denne fremstillingen avslører en grunnleggende misforståelse av hvorfor vi har et sterkt arbeidstakervern i Norge. At arbeidstaker i noen tilfeller slipper å dekke arbeidsgivers advokatutgifter ved tap i domstolen, er heller ikke en urettferdig mekanisme, men en konsekvens av at domstolene anerkjenner arbeidstakerne som den svake part. For at arbeidstakerne skal ha reell mulighet til å utfordre en usaklig oppsigelse, må det finnes ordninger som reduserer risikoen ved å gå til sak.

Det betyr ikke at dagens ordning er perfekt, og det er bra at forfatterne er åpne for en evaluering av dagens system. Man kan utvilsomt jobbe for å gjøre oppsigelesestvister mindre tidkrevende og kostbare – for begge parter. Undertonen i forfatternes innlegg er likevel at de synes at norske arbeidstakere har det litt for lett i oppsigelsessakene. Det knyter seg litt i magen når det som omtales som et behov for «evaluering», i realiteten handler om å svekke noen av de viktigste rettssikkerhetsmekanismene vi har i arbeidslivet. Nesten alt som løftes frem i artikkelen – retten til å stå i stilling, ulik prosessrisiko, forlik og sluttpakker – omtales som problemer snarere enn nødvendige vern.

Før man kritiserer rettssikkerhetsgarantiene i dagens oppsigelsessaker, bør man kanskje løfte blikket og se hvem det faktisk er disse ordningene skal beskytte.