Torsdag 11. juni skal Høyesterett behandle nok en sak om sannsynlighetsforsett for dødsfølge ved impulsiv knivstikking. Denne gang er fornærmede utsatt for stumpvoldsskader og fire knivstikk med en stor kjøkkenkniv fra tiltalte, herunder ett knivstikk i brystet, ett overfladisk stikk i magen og to knivstikk i låret. Knivstikket i brystet punkterte lungen og var dødelig. Takket være medisinsk behandling og tilfeldigheter knyttet til eksakt treffpunkt med knivbladet, overlevde fornærmede.

Lagmannsretten domfelte tiltalte for drapsforsøk med sannsynlighetsforsett om død. Tiltalte hadde «ikke aktivt» tenkt på «muligheten for dødsfølgen». For lagmannsretten var det likevel avgjørende at det er «allmennkunnskap at dersom man stikker en stor kjøkkenkniv med en viss kraft inn i brystet på en person, vil dette – på grunn av de vitale organene som befinner seg i brysthulen – mest sannsynlig føre til døden». Tiltalte, som hadde vært vitne til knivdrap før, var også godt kjent med «den betydelige risikoen for dødelig utgang ved stikkskader i overkroppen».

Høyesterett skal nå ta stilling til om dette er en riktig beskrivelse av sannsynlighetsforsett for dødsfølge for tilfeller der gjerningspersonen handler raskt og impulsivt, herunder om lagmannsrettens domsgrunner er mangelfulle.

Ikke tilstrekkelig kvalitetssikret

I HR-2022-1323-A ga Høyesterett nye føringer for hvordan «sløret» forsett skal vurderes. I tråd med nyere innsikter i strafferettsteorien, konstaterte Høyesterett at sannsynlighetsforsett ikke krever at gjerningspersonen må tenke på det han like fullt vet. Høyesterett introduserte deretter en såkalt toleddet bevisvurdering for spørsmålet om tiltalte forstod konsekvensene av handlingen, selv om han ikke tenkte seg om:

«Først må det avgjøres om det er allmenn kunnskap at følgen sikkert eller mest sannsynlig vil inntre under de aktuelle forutsetninger, eventuelt om dette er spesiell kunnskap som personer som gjerningspersonen kan sammenlignes med, normalt besitter. Deretter blir det spørsmål om også gjerningspersonen hadde denne kunnskapen i gjerningsøyeblikket, selv om vedkommende kanskje ikke tenkte aktivt på den: Vurderingstema er da om det er noe som tilsier at denne personen likevel ikke hadde slik kunnskap. Man legger altså til grunn at også gjerningspersonen hadde kunnskapen med mindre det er konkrete holdepunkter for at han eller hun likevel ikke hadde den. Det kan for eksempel tenkes at gjerningspersonen har reduserte kognitive evner.» (avsnitt 25)

Jeg har tidligere argumentert for at dommen bidro til viktig klargjøring, men at introduksjonen av den toleddede vurderingen ikke var tilstrekkelig kvalitetssikret på flere punkter. Dette har skapt en risiko for en «objektivisering» av forsettskravet, altså en risiko for at rettsanvenderen ubemerket synker ned i uaktsomhetslæren.

Utfordringen er særlig at metoden likestiller det folk flest vil forstå med tid til ettertanke, med det lovbryteren angivelig skal ha forstått uten. Hvorvidt for eksempel ett eller to knivstikk med sikt mot mageregionen mest sannsynlig vil føre til død, vil hos mange innby til nærmere refleksjon. Selv om svaret skulle være ja, beviser ikke dette at lovbryteren forstod det samme i gjerningsøyeblikket. Poenget i disse sakene er jo nettopp at lovbryteren ikke stopper opp og reflekterer rundt årsak-virkning. At dette er svært klanderverdig i livsfarlige knivstikkingssaker hvor tiltalte selv kontrollerer sine impulsive utfall, gjør ikke handlingen forsettlig.

Toleddet vurdering

Som Høyesterett tidligere har konstatert, er det ikke nok for forsett at en følge er påregnelig for gjerningspersonen. En følge er påregnelig dersom gjerningspersonen kunne eller ville ha forstått at den aktuelle følgen var mest sannsynlig, dersom han hadde tenkt seg om. Den som ikke forstod, men kunne og burde ha forstått, handler (grovt) uaktsomt. Forsett handler om hva gjerningspersonen faktisk forstod i gjerningsøyeblikket.

Den toleddede vurderingen i sin nåværende form er altså ikke et tilstrekkelig godt verktøy for å skille mellom det som var påregnelig for gjerningspersonen (som tiltalte ville ha innsett ved å tenke seg om), og sannsynlighetsforsett (det tiltalte faktisk forstod i gjerningsøyeblikket).

Et obiter dictum i HR-2026-373-A illustrerer hvordan forsett og påregnelighet sammenblandes i vurderingen av forsett for dødsfølge ved impulsive handlinger – noe Høyesterett nå synes å ha omdøpt til «passiv kunnskap». Her blir passiv kunnskap beskrevet som å forekomme der gjerningspersonen «på handlingstidspunktet ikke ha[r] oppmerksomheten rettet mot følgen av handlingen. I etterkant vil det imidlertid kunne gå opp for hen hvor alvorlig følgen vil være» (min kursivering).

Høyesterett har i flere avgjørelser forsøkt å nyansere mangler ved utgangspunktene som ble tegnet opp i HR-2022-1323-A (se HR-2024-148-U og HR-2025-253-A). Men hovedproblemet som er skissert over, består fortsatt.

En årsak til at tematikken har blitt så komplisert, er trolig at strafferetten lenge har antatt at kunnskap i sin reneste form er en aktiv tanke. Slik har det oppstått et behov for å utvide definisjonen for å fange inn tilfeller der tiltalte har forsett om skadefølger, men har handlet impulsivt uten tid til å tenke. Dette har blitt omtalt som «sløret forsett» og «passiv kunnskap». Introduksjonen av en slik kategori kan virke forvirrende, da det fort leder tanken mot at kravene til forsett er lavere her enn ellers.

Kunnskap er imidlertid verken en aktiv eller en passiv tanke. Kunnskap er noe man enten har eller ikke har på et gitt tidspunkt, uavhengig av hva man tenker på i øyeblikket. Den som forfalsker en stor mengde dokumenter mens han hører på radio, handler utvilsomt både med viten og vilje selv om tankene er andre steder. Og den som knivstikker en person 10 ganger i bryst- og halsregionen med en lang og skarp kniv, vet nærmest instinktivt at han dreper, selv om han ser svart og ikke tenker noe som helst.

Noen ganger er likevel resonnering en nødvendig kilde til innsikt. Det gjelder særlig ved årsak-virkningsforhold som ikke er åpenbare. For eksempel er det ikke åpenbart at det å knivstikke en person en eller to ganger i mageregionen, mest sannsynlig vil føre til død. At gjerningspersonen forstår at handlingen skaper en viss risiko for død, er ikke nok for sannsynlighetsforsett.

Enestående mulighet

Høyesterett har nå en enestående mulighet til å ta et skritt tilbake og bidra til oppklaring. Termen «passiv kunnskap» bør forkastes før den setter seg. Man kan – som Høyesterett også skrev i HR-2022-1323-A – rett og slett snakke om «kunnskap» (avsnitt 24).

Første steg i forsettsvurderingen i draps- og drapsforsøkssaker hvor tiltalte handler raskt og impulsivt, er å ta stilling til hva tiltalte gjorde med hensikt. Tiltalte har for eksempel knivstukket fornærmede med stor kraft, tre ganger med en lang og skarp kniv, med sikte mot brystet. Var dette gjort med hensikt, og omfattet hensikten også dødsfølgen?

Hvis ikke, er andre steg å vurdere om tiltalte forstod at han ved sin handling, mest sannsynlig ville ta livet av fornærmede. I en bredere bevisvurdering av dette spørsmålet bør bevisbedømmeren spørre om det er åpenbart for enhver at en slik handling mest sannsynlig vil medføre død. Dette vil være et sterkt (men ikke endelig) argument for at også denne tiltalte hadde slik forståelse på gjerningstidspunktet.

De færreste feller tårer for den som uriktig dømmes for forsettlig drap etter livsfarlig knivstikking. Men rett skal være rett. Det handler om fagets og rettssystemets integritet.