Katastrofebrannen i Krokstadelva har utløst sterke reaksjoner over hele landet. Særlig har oppmerksomheten vært rettet mot de familiene som står igjen uten forsikringsdekning etter å ha mistet bolig og eiendeler.

I kjølvannet av tragedien har det blitt tatt til orde for å innføre obligatorisk husforsikring. Forslaget har en intuitiv appell. Når konsekvensene av manglende forsikring blir så dramatiske som de har blitt i Krokstadelva, er det nærliggende å spørre om samfunnet bør sikre at alle boliger er forsikret.

Samtidig er det grunn til å advare mot at enkelthendelser fører til forhastede lovendringer. Før man vurderer å innføre en generell forsikringsplikt, bør man undersøke både hvilke hensyn som tradisjonelt begrunner lovpålagt forsikring og om eksisterende regelverk allerede gir de berørte et vern.

Vern av tredjemann

I norsk rett er forsikringsplikt unntaket, ikke hovedregelen.

Bilansvarsloven og yrkesskadeforsikringsloven representerer de mest sentrale eksemplene på lovpålagt forsikring. Felles for disse ordningene er at de beskytter personer som blir rammet av andres virksomhet eller handlinger.

Da grunnlaget for bilansvarsloven ble utredet, fremhevet Motorvognansvarkomiteen at formålet var å sikre trafikkskadde erstatning uavhengig av både skyld og skadevolderens betalingsevne. Lovgiver mente at motorvogntrafikken skapte en særskilt risiko som gjorde det nødvendig å etablere både objektivt ansvar og obligatorisk forsikringsdekning.

Tilsvarende begrunnelser ligger til grunn for yrkesskadeforsikringsloven. Arbeidstakeren skal være sikret erstatning selv om arbeidsgiveren mangler økonomisk evne til å betale eller det ikke kan påvises skyld.

Fellesnevneren er at lovgiver har ønsket å beskytte personer som mer eller mindre uskyldig rammes av andres risikofylte aktivitet.

Manglende husforsikring står i en annen stilling. Her er det i utgangspunktet boligeieren selv som rammes av sin manglende forsikringsdekning. Dette betyr ikke at lovpålagt husforsikring nødvendigvis er en dårlig idé. Men det innebærer at begrunnelsen må søkes i andre hensyn enn de som tradisjonelt har begrunnet obligatoriske forsikringsordninger.

Hvem skal finansiere de uforsikredes tap?

Diskusjonen om obligatorisk husforsikring reiser også et mer praktisk spørsmål: Hvem skal dekke tapene når forsikring likevel ikke er tegnet eller betalt?

På områder med lovpålagt forsikringsplikt finnes det ordninger som sikrer skadelidte selv om forsikringsplikten ikke er oppfylt. Bilansvarsområdet har Trafikkforsikringsforeningen. På yrkesskadeområdet finnes tilsvarende mekanismer gjennom Yrkesskadeforsikringsforeningen.

Disse ordningene finansieres i realiteten av forsikringskollektivet. Alle som betaler premie bidrar indirekte til å dekke tap som oppstår når forsikringsplikten ikke overholdes. Riktignok finnes regressordninger som gjør det mulig å kreve erstatningsutbetalingene tilbake fra den som har misligholdt sin forsikringsplikt. Men regress gir ikke nødvendigvis full dekning i praksis. Ordningen forutsetter nettopp at den ansvarlige har betalingsevne.

Hvis man skulle etablere en tilsvarende modell for boligforsikring, oppstår derfor et grunnleggende fordelingsspørsmål: Skal personer som har tegnet og betalt forsikring finansiere tapene til dem som ikke har gjort det? Dette er ikke bare et forsikringsrettslig spørsmål, men også et politisk spørsmål.

Overser et viktigere rettslig spørsmål

Etter vårt syn er det imidlertid et annet spørsmål som bør stå mer sentralt.

De medieomtalte sakene tyder på at enkelte av de rammede faktisk hadde kontakt med forsikringsselskaper og hadde tegnet deler av den forsikringsdekningen man normalt forbinder med bolig. Et eksempel som er omtalt i media, gjelder en familie som hadde innboforsikring, men ikke bygningsforsikring.

Dersom dette stemmer, oppstår et naturlig spørsmål: Oppfylte forsikringsselskapet sine lovpålagte plikter til å identifisere kundens behov og gi nødvendig veiledning?

Stiller krav til bransjen

Forsikringsdistribusjonsdirektivet (EU) 2016/97 bygger på et grunnleggende prinsipp om at forsikringsselskapet er den profesjonelle parten i avtaleforholdet. Direktivet er gjennomført i norsk rett gjennom forsikringsavtaleloven kapittel 1 B. Etter forsikringsavtaleloven § 1B-1 første ledd skal forsikringsforetaket identifisere kundens «krav og behov» på grunnlag av opplysningene kunden har gitt.

Videre følger det av annet ledd at foretaket i nødvendig utstrekning skal legge forholdene til rette for at kunden kan vurdere forsikringstilbudet, blant annet ved å gi informasjon og veiledning om relevante dekningsformer.

Tredje ledd presiserer at omfanget av bistanden skal tilpasses både forsikringsproduktets kompleksitet og kundetypen. Bestemmelsene er uttrykk for en lovfesting av et mer generelt profesjonsansvar som lenge har vært anerkjent i norsk forsikringsrett.

Veiledningsansvaret

Allerede før Forsikringsdistribusjonsdirektivet og dagens bestemmelser i forsikringsavtaleloven hadde norsk rett utviklet et betydelig rådgivnings- og veiledningsansvar for forsikringsselskapene.

I Rt-2001-1524 uttalte Høyesterett at omfanget av selskapets informasjons- og rådgivningsplikt må vurderes konkret ut fra blant annet kundens behov, profesjonalitet og innsikt i forsikringsforhold.

Synspunktet er videreført i nyere praksis. I FinKN-2025-213 uttalte Finansklagenemnda at:

«Det sentrale ved informasjonsplikten er at foretaket må gi tilstrekkelig informasjon til at forsikringstakeren skal få grunnlag til å velge riktig produkt for sitt behov.»

Nemnda understreket videre at det er foretaket som har bevisbyrden for at det har oppfylt sine plikter etter loven. Dette er et viktig poeng.

Hvis en kunde står igjen med innboforsikring, men uten bygningsforsikring, vil det kunne oppstå spørsmål om hvilken informasjon som ble gitt og om selskapet kan dokumentere at veiledningsplikten faktisk ble oppfylt.

Det kan være grunn til å undersøke de konkrete sakene nærmere

Det er selvsagt ikke mulig å si generelt at de aktuelle familiene har krav.

For øvrig beror veiledningsplikten på en konkret vurdering. Kundens egne opplysninger, kommunikasjonen mellom partene og hvordan forsikringsforholdet ble etablert vil være sentrale momenter. Likevel er det bemerkelsesverdig at så mye av den offentlige debatten har handlet om behovet for ny lovgivning, mens det i liten grad er diskutert om eksisterende regler allerede kan gi et vern.

For enkelte av de berørte kan spørsmålet om forsikringsselskapets rådgivningsansvar vise seg å være langt viktigere enn en eventuell fremtidig lovendring.

Før nye regler vedtas

Krokstadelva-brannen har avdekket et alvorlig problem. Det kan godt hende at lovgiver på sikt bør utrede en form for obligatorisk husforsikring. Men før man vedtar nye regler, bør man undersøke om dagens regler allerede gir svar.

Debatten bør derfor ikke bare handle om hvorvidt husforsikring bør gjøres obligatorisk. Den bør også handle om hvorvidt forsikringsbransjen har oppfylt de pliktene den allerede er pålagt.