Artikkelforfatteren er tidligere vara til Stortinget for MDG

Dommere skal kunne bruke kunstig intelligens som støtte i domsskrivingen, ifølge en ny veileder fra Domstolsadministrasjonen. Veilederen er ennå på høring, og godt er det, for den bør overhodet ikke vedtas i sin nåværende form. Det vi trenger, er en garanti for at domstekster fortsatt skrives av mennesker.

Les: Uhell i tingretten - KI-prompt dukket opp på Lovdata 

Grønt lys for KI-tekst 

Kunstig intelligens skal kunne brukes i domsskrivingen «som støtte til språk, struktur, flyt og klarhet, og til utforming av nøytrale maler», ifølge utkastet. Riktignok fastslås det at maskinene ikke skal foreta bevisvurdering, rettsanvendelse eller subsumsjon. Det understrekes også at dommere må kvalitetssikre KI-generert tekst og vurdere mulige endringer i meningsinnhold som følge av omformuleringer. Likevel: Her gis det i realiteten grønt lys for omfattende KI-bruk ved utarbeidelsen av domspremissene. Det er for meg uforståelig. 
 
Det er vanskelig, ofte også for forfatteren selv, å trekke et skarpt skille mellom språk og meningsinnhold. Det skjer ikke helt sjelden at dommer oppheves fordi underinstansens formuleringer skaper usikkerhet om loven er riktig forstått eller anvendt. Ofte er de klønete formuleringene kanskje bare det – klønete, og opphevelsen fører til en unødvendig og for partene belastende ny runde i rettssystemet. Men en uklar eller usammenhengende formulering kan også avsløre et dårlig resonnement. I disse tilfellene er det faktisk en fordel for rettssikkerheten at begrunnelsen ikke er kjørt gjennom en maskin som er mengdetrent i å vri, vende på og strømlinjeforme tekst. 

Kunstig intelligens kan sikkert brukes fornuftig for å effektivisere gjennomføringen av mange juridiske oppgaver, som rettskildesøk. Selve domsskrivingen er noe annet. Den faktiske dømmende virksomheten – domskonferansene og det som skjer i dommerens eget hode – er utilgjengelig for allmennheten. Det vi har tilgang til, er den endelige domsteksten. Da er det viktig for gjennomsiktigheten i og etterprøvbarheten av avgjørelsene at teksten er skrevet av den som faktisk dømte. 

Når blir KI medforfatter?

Jeg mener ikke å trekke dommernes integritet eller vurderingsevne i tvil. De aller fleste dommere vil nok bruke kunstig intelligens på en moderat og skjønnsom måte. Når maskinene likevel bør holdes helt utenfor domsskrivingen, handler det om å bevare tilliten til domstekstenes autentisitet. 

Veilederen anbefaler at dommerne bør ta utgangspunkt i egenskrevet tekst heller enn å bestille en domstekst basert på dokumentene i saken. Akkurat det bør strengt tatt være en selvfølge. Men selv der egen tekst er utgangspunktet, er det ikke opplagt hvor mye KI-bruk som skal til før maskinen går fra «støtte» til medforfatter. Da det ble avslørt at Tromsø kommune hadde brukt oppdiktede kilder i kunnskapsunderlaget for flere skolenedleggelser, fastholdt kommunedirektøren at «det er mennesker som har skrevet kunnskapsgrunnlaget», men med kunstig intelligens som «hjelpemiddel». Vel. 

Vi kan både tro og håpe at ingen norsk dommer vil gå i noen lignende felle, men hvor mange KI-genererte formuleringer skal egentlig til før en tekst er mer KI-skapt enn menneskeskapt? Veilederen gir så vidt jeg kan skjønne ikke noe klart svar på det.

Anstendighet for partene 

Den som dømmes til fengsel, til å betale store erstatningssummer eller til å gi fra seg omsorgen for barnet sitt, må kunne forvente at dommeren setter seg ned og formulerer begrunnelsen for det selv. Effektivitet i domstolene er et viktig hensyn, men det er også respekten for partene som møter i retten. 

I utkastet til KI-veileder har man konkludert med at dommerne ikke behøver retningslinjer, men heller altså denne ikke-bindende veilederen, for bruk av kunstig intelligens. Dette begrunnes blant annet med hensynet til dommernes uavhengighet. En alternativ synsmåte er at dommernes uavhengighet, og ikke minst folks tillit til den, garanteres best dersom domsskrivingen vernes mot innflytelse fra en utenlandsk, ikke-demokratisk og ugjennomsiktig chatterobot. 

Dersom dommere i tråd med den foreslåtte veilederen likevel bruker KI som «støtte» i domsskrivingen, bør de selvsagt opplyse om det. Men hva skal de egentlig opplyse om? At «denne dommen er skrevet ved hjelp av kunstig intelligens»? Det kan man jo i anstendighetens navn ikke sende til noen som får skjebnen sin avgjort med domsutfallet. Det ville dessuten gitt vann på mølla for miljøer som allerede har tynnslitt tillit til domstolene.

Makt på avveie?

Det er bra at Domstolsadministrasjonen tar initiativ til bevissthet om bruk av kunstig intelligens i egen sektor. Spørsmålet om domstolenes KI-bruk bør likevel inngå i en større debatt om hvordan samtlige statsmakter skal forholde seg til verktøyet. 

Det er lite kunnskap om det reelle omfanget av KI-bruk blant stortingspolitikere og regjeringsansatte. Vi kan nok anta at bruken der, som i resten av samfunnet, er vesentlig og økende. Hva betyr det egentlig for maktfordelingsprinsippet at det er den samme maskinen som finsliper argumenter, bearbeider formuleringer og strukturerer tankerekker for beslutningstakere på tvers av statsmaktene? Dersom vi legger til grunn at det ikke er vanntette skott mellom skriving og tenkning, bør de demokratiske implikasjonene av dette i minste diskuteres før man åpner slusene for KI-generert tekst i statsmaktenes offisielle dokumenter. 

Domstekstene er heller ikke som en hvilken som helst stortingsmelding eller utredning. De beskriver rett og galt, frihet, forbrytelse og straff, for konkrete og levende mennesker. Juristprofesjonens langtrekkende makt i domstolsapparatet gjør at man kan stille spørsmål ved hvor mye som står igjen av prinsippet om at vi skal dømmes av våre likemenn. Inntil nylig har vi i det minste kunnet vite med sikkerhet at dommene skrives av våre artsfeller. Den tilliten bør domstolene være meget varsomme med å sette i spill.