Forvaring er den mest inngripende reaksjonen norsk strafferett kjenner. Den bygger ikke bare på hva et menneske har gjort, men på hva retten frykter at vedkommende kan komme til å gjøre. Forvaring kan bety livstid bak murene. Forvaringsstraffen skal ikke idømmes fordi tiltalte «fortjener» lengre straff enn de vanlige strafferammene åpner for, men kun når det er nødvendig for å verne samfunnet mot nye voldshandlinger.
I forvaringssaker spiller rettspsykiatrien en viktig rolle. Straffeloven stiller krav om fare for nye alvorlige lovbrudd for at forvaring skal kunne idømmes. Rettspsykiaterne vurderer om tiltalte tilhører en gruppe med forhøyet risiko for fremtidig vold. Det er ofte uklart om man sammenligner med mennesker som har begått lignende kriminalitet tidligere eller folk flest.
Voldsrisikoverktøyet rettspsykiaterne benytter er laget for å hjelpe helsevesenet med å håndtere og redusere risiko, og ikke for å avgjøre hvem som bør idømmes forvaring. Vi mener dette møtet mellom jussen og sakkyndigheten reiser betydelige utfordringer.
Voldsrisikovurderinger er ferskvare
Det mest brukte verktøyet for voldsrisikovurderinger er HCR-20v3. Det er internasjonalt anerkjent for å kartlegge risikofaktorer og bidra til risikohåndtering. Verktøyet bygger på anerkjennelsen om at voldsrisiko kan endre seg over tid, og ut fra kontekst. Det er faglig enighet om at en voldsrisikovurdering ikke skal ha et lengre tidsperspektiv enn 6 til 12 måneder (se Douglas, K. m.fl., Handbook of Violence Risk Assessment, 2. utg. (2021). Det er en grunnleggende begrensning for hva de sakkyndiges risikovurderinger kan fortelle retten i en forvaringssak. Men retten må vurdere hvor stor faren for nye alvorlige lovbrudd er etter soning av vanlig fengselsstraff.
Ikke bare må retten vurdere faren for alvorlige lovbrudd som ikke er begått. Den må typisk knytte farevurderingen mange år frem i tid, i sin ytterste konsekvens opptil 30 år, avhengig av hvor lang en ordinær fengselsstraff ville vært. Da forvaringsordningen ble utmeislet (NOU 1990:5) ble det tydelig formidlet at det ikke finnes vitenskapelig grunnlag for å si noe om hvor stor fare for nye lovbrudd vil være om lang tid, som etter 21 års fengsel.
Likevel har forvaringsdommer i lang tid omhandlet saker hvor alternativ domstid ville vært svært lang, samtidig som det ofte ikke fremgår klart at de underliggende voldsrisikovurderingene bygger på verktøy med begrenset tidsmessig gyldighet.
Det bekymrer oss.
Usikre utsagn om høy risiko
HCR-20v3 er ikke laget for å forutsi fremtidig voldsrisiko, men for å gi fagpersonell innsikt i risikofaktorer og særlig risikohåndtering. Når sakkyndige bruker dette verktøyet, konkluderer de ofte om «lav», «moderat» eller «høy» risiko.
Denne praksisen er omdiskutert fordi retten kan få et misvisende inntrykk både av hva risikograderingene faktisk uttrykker, og av hvor presise og treffsikre vurderingene er. Samtidig har metaanalyser vist «at det bare er oppnådd moderat til lav treffsikkerhet for de med moderat til høy risiko» (NOU 2025:2).
Til tross for dette har vurderinger om moderat eller høy risiko blitt fremhevet i mange saker hvor retten har idømt forvaring. Det er oppsiktsvekkende. Problemet er ikke at HCR-20v3 brukes. Problemet oppstår dersom verktøyets begrensninger ikke forklares. Vi er kjent med flere forvaringsdommer hvor begrensningene ikke synes å ha blitt adressert – hverken av retten eller av de sakkyndige.
I en rettsstat må domstolene få vite både styrkene og svakhetene ved bevisene de bygger på.
Argumenter for særlig farlighet
Når retten bestemmer forvaringsstraff, legger den ofte stor vekt på at tiltalte har dyssosial personlighetsforstyrrelse. Rettspsykiaterne forteller retten hvordan diagnosen kan gi forhøyet voldsrisiko.
Imidlertid viser forskning at mer enn halvparten av fengselsinnsatte vil oppfylle de diagnostiske kriteriene for dyssosial personlighetsforstyrrelse. Uten slik kontekst kan diagnosen få større forklaringskraft enn den bør ha.
Forvaringsstraffens målgruppe er lovbrytere med særlig stor fare for å begå nye alvorlige lovbrudd. Hvis en diagnose er svært utbredt i fengselspopulasjonen, kan diagnosen vanskelig alene brukes som et sterkt utskillingskriterium for hvem dette er. Generelt sier psykiatriske diagnoser lite om fare på individnivå.
Mer grunnleggende kan det reises spørsmål om hvordan heterogene diagnosekriterier og psykiatriske sykdomsbegreper kan belyse strafferettslige beslutninger om forvaringsstraff.
Fremtidig farlighet
PCL-SV brukes for å måle psykopatiske trekk hos tiltalte. Høy skår kan få stor betydning. Rettspsykiaterne forklarer retten at psykopati kan gi forhøyet voldsrisiko.
PCL-SV bygger på to faktorer: faktor 1 om følelsesavvik (mangel på empati og anger), og faktor 2 om antisosial livsstil (kriminalitet). Sentral forskning fremhever at det er faktor 2, og ikke faktor 1, som knyttes til voldsrisiko (Holper, L. m.fl., Criterion Validity of the Psychopathy Checklist in Legal Contexts, 2025). Likevel er det tidvis manglende anger og empati som knyttes til forhøyet voldsrisiko og fare for nye lovbrudd.
Koblingen mellom psykopati og voldsrisiko er mye mer nyansert enn hva retten ofte får høre.
Tidligere vold er den sterkeste prediktoren for ny vold, men dette er alt innebygget i HCR-20v3. Da oppstår spørsmålet om psykopatisjekk egentlig tilfører ny kunnskap, eller bare gir et nytt språk for å beskrive kjent kriminalitet. Heller ikke psykopati bør få større rettslig forklaringskraft enn forskningen åpner for.
Det er forståelig at domstolene ønsker veiledning fra rettspsykiatrisk sakkyndige i forvaringssaker. Men det kan for oss synes som at domstolen ikke i tilstrekkelig grad etterspør premisser og konsekvenser av de sakkyndiges vurderinger, og det kan også se ut som at sakkyndige ikke alltid kommuniserer begrensningene i egne vurderinger til retten.
