Da statsminister Erna Solberg nylig besøkte Bredtveit kvinnefengsel og Røverradioen, uttalte hun at det største sårbarhetspunktet under soning er dagen du løslates fra fengsel. Hun påpekte viktigheten av en utdannelse, en jobb å gå til samt trygge boforhold for å unngå tilbakefall, og fortalte om hvordan regjeringen arbeider med likemannsorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner for å gjøre tilbakeføringen til samfunnet lettere.
Fra en innsatt fikk statsministeren spørsmål om hva hun synes om rehabilitering i norske fengsler etter kuttene i støtte til kriminalomsorgen. Statsministeren svarte at det ikke kan sies å ha vært en nedbygging, og at regjeringen heller har prioritert å gi økonomisk støtte til likemannsorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner. At regjeringen ser verdien i det viktige arbeidet likemannsorganisasjoner gjør er svært bra, for uten disse organisasjonene ville prosentandelen for tilbakefall til ny kriminalitet vært enda større.
Spørsmålet jeg derimot tror den innsatte siktet til, er hvordan kriminalomsorgen jobber for rehabiliteringen av de innsatte til tross for de store budsjettkuttene. For selv om det gis støtte til organisasjoner som jobber for tilbakeføring til samfunnet, kan det ikke legges skjul på at kutt i statsbudsjettet har hatt en negativ innvirkning på forholdene under fengselssoning som er vesentlig for rehabiliteringen.
Kuttene i statsbudsjettet har medført en stor nedbemanning i fengslene. Med færre betjenter på jobb vil ikke de innsattes behov kunne ivaretas på en tilstrekkelig måte. Lavere bemanning medfører blant annet at betjentene ikke ha annet valg enn å isolere psykisk syke innsatte. Vi står overfor tilfeller der personer som er i en akutt livskrise plasseres i sikkerhetsceller, og blir enda sykere som følge av det. Dette kan ikke kalles rehabilitering. Videre vil den tid som brukes på de mer krevende innsatte gå på bekostning av tiden som burde vies til de innsatte som trenger hjelp til andre mindre krevende oppgaver, som er vesentlig for tilbakeføringen.
Videre har kuttene i kriminalomsorgens budsjett også medført at programvirksomhet i mange fengsler ikke kan gjennomføres. Vi står derfor overfor en situasjon der eksempelvis innsatte med rusproblemer ikke får gode nok tilbud om rusmestring under soning. Som statsministeren sier er en stor del av kriminaliteten som begås i Norge knyttet til rus, og rusmisbruk er ofte grunnen til at tidligere innsatte faller tilbake til ny kriminalitet. En nedprioritering av slik programvirksomhet gjør det vanskelig for den innsatte å oppnå god soningsprogresjon og gjør tilbakeføringen til samfunnet vanskeligere, da veien til rus og kriminalitet kan bli kort.
Så, kjære statsminister! Dagens kriminalomsorg er preget av økonomiske kutt, og dette springer ut i dårligere bemanning og mangelfull programvirksomhet. Dette er faktorer som er vesentlig for den innsattes rehabilitering. Selv om det bevilges midler til organisasjoner som jobber for tilbakeføring, må viktig rehabiliteringsarbeid også prioriteres under selve straffegjennomføringen i fengselsanstaltene. Hvis dette skal muliggjøres, trenger kriminalomsorgen bedre ressurser og økonomiske bevilgninger.
