Rett24 trekker 19. februar frem enkelte av de mange utfordrende tvister som allerede nå følger av at CRPD-konvensjonen (FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne) fra i år er gitt forrang foran annen norsk lov. Det å ta CRPD inn i Menneskerettsloven skulle primært ha «viktig politisk og symbolsk betydning». Et stadig mer uoversiktlig rettssystem blir bare mer utilgjengelig hvis lovgivning primært skal ivareta politikernes behov for symbolske signaleffekter. Men allerede nå tyder mye på at justiskomiteens flertall (Ap, Høyre, Sp, MDG og KrF) tok feil om «at den rettslige betydningen av inkorporering vil være begrenset».

En konsekvens av CRPD-konvensjonens forrang er at denne del av menneskerettsjussen blir enda mer uoversiktlig. Det er selvmotsigende når justiskomiteen gir inntrykk av at lovendringen egentlig er grei skuring, men samtidig avgir så mange sprikende og varierende flertallsvota og dissenser at man mister oversikten.

Følsomt rettsfelt

CRPD-konvensjonen har en rekke skjønnspregede bestemmelser om et sammensatt, følsomt og politisk rettsfelt.

FN-komiteen tilknyttet konvensjonen har gått usedvanlig langt i å avgi kontroversielle uttalelser. Norge har ikke anerkjent en individuell klagerett til denne komiteen. Det er likevel opplagt, tross uttalelser i motsatt retning fra justiskomiteen, at fremtidige vedtak fra FN-komiteen vil bli brukt til å presse norske myndigheter.

En sak som godt illustrerer dilemmaer som tilspisses, er en Rett24 viser til som skal opp for Høyesterett. Borgarting lagmannsrett oppretthold 2 juli 2025 en kjennelse fra Buskerud tingrett om at en blind person med rette var slettet fra meddommerutvalget fordi han ikke kunne anses «personlig egnet» til å være meddommer etter domstolloven § 70.

Blindeforbundet støtter den aktuelle personen med funksjonedsettelse. Generelt går ressurssterke, offentlig støttede organisasjoner gjerne inn i disse sakene selv om media fremstiller dem som en liten funksjonsnedsatt mot systemet. Det dreier seg til dels om taleføre, velkvalifiserte og pågående organisasjoner, der få ønsker å komme i skuddlinjen.

I en annen sak nylig avgjort av Borgarting lagmannsrett, om tvangsmedisinering for en kvinne under tvungent psykisk helsevern der staten tapte, var saksøkeren i første instans støttet av ICJ-Norge.

Kostnadene

Den sentrale tanke bak CRPD er at funksjonedsatte er del av fellesskapet. Så lenge motparten er en uendelig rik stat, fremstår det for mange naturlig å bruke uuttømmelige ressurser på funksjonsnedsatte. Men på den andre siden av enhver menneskerett er andre individer med sine menneskerettigheter. Ikke minst i norske menneskerettsmiljøer er man for lite opptatt av at den enes menneskerettsseier kan ha en pris for andre.

I Norge har det i lenger tid vært alt for dyrt å ta en sak til domstolene. Det kan forbause hvor lite advokater, dommere og politikere er opptatt av at vi har en rettsstat som mange ikke har råd til. I et system med bevisumiddelbarhet vil ikke en blind person nødvendigvis miste avgjørende poenger. Men hvem vet? I allerede kompliserte og langdryge rettsprosesser kan en blind meddommer utgjøre nok et fordyrende og forsinkende element. Hvis Høyesterett skulle konkludere at det i hvert tilfelle må vurderes konkret om den blinde vil fungere godt nok, hvordan skal dommere med normalsyn ha en kvalifisert mening om det? Heller ikke kan man nødvendigvis stoppe ved blinde; hva med døve osv? Fokuset blir også galt. Målet med samfunnets rettsprosesser er ikke at  dommere skal virkeliggjøre seg.

Flere har vist til de store økonomiske utgifter CRPD kan forårsake kommunene hvis de f.eks. skal sørge for at funksjonsnedsatte har samme boforhold som andre. I en verden der ressursene alltid er begrenset, går dette før eller senere ut over noen. Det kan også føre til at en del kommuner kan bli enda mer restriktive i å ta imot innvandrere og andre med funksjonsnedsettelse. Et av de mange og uoversiktlige mindretall i justiskomiteen, denne gang Sp og KrF, forsøker å hoppe bukk over dette dilemmaet ved å sende den økonomiske regningen til staten: Ved «tiltak som utløses av … CRPD … skal dette fullfinansieres av staten». Det offentlige finansieringssystemet er innfløkt nok som det er. Og selv for den norske stat betyr det at noen får mer, at det blir mindre til andre.

Kjerneproblem

Utfordringene med CRPDs forrang illustrerer et kjerneproblem med menneskerettsjussen. Regler som skulle verne den enkelte mot overgrep fra totalitære regimer, har nærmest gjort enkeltindividet hellig. Fellesskapet blir borte. For funksjonsnedsatte er dette paradoksalt. De vil, høyst forståelig, være en del av fellesskapet. Men all deltagelse i et fellesskap, har en pris. Man har ikke bare rettigheter, selv om vestlig menneskerettsjuss, kan inngi en illusjon om det. Vi har alle, som del av det å tilhøre et fellesskap, også plikter. En av de pliktene er å gi plass til andres rettigheter, f. eks. retten til en rettergang der man er trygg på at dommerne får med seg alle poengene.

Konflikten mellom en individsentrert menneskerettighetsjuss og demokratiske prosesser blir stadig mer tydelig. Dypere sett dreier CRPD seg om brede interesseavveininger. Ved å gi CRPD enda større gjennomslag fortsetter Stortinget en utvikling der demokratiske organer blir mindre viktige enn de juridiske. Det hjelper lite at denne «avdemokratisering» skjer gjennom demokratiske vedtak. At Stortinget knapt ser problemer med rettsliggjørende avdemokratisering av krevende avveininger, er tankevekkende.